«Dream Scenario» er sykt morsom

Norge har fått en ny regissør i verdensklasse i tillegg til Joachim Trier og Benjamin Ree.

Akkurat som dem skriver Kristoffer Borgli («Syk pike») manusene sine selv. Historiene hans er av det sprelske og absurde slaget. Med hjelp av fantasifulle virkemidler kommenterer 38-åringen samtiden på en frisk og intelligent måte. Smarte referanser kastes ut i et forrykende tempo, men hovedhistorien er likevel lett å følge.

I «Dream Scanario» spiller Oscar-vinner Nicolas Cage mesterlig i hovedrollen. 60-åringen har fått en ny vår som karakterskuespiller.

Som i «Pig» (2021) og «Mandy» (2018) fremstår han her som en Hollywood-stjerne som er komfortabel med sin egen kropp og aldring. I «Dream Scenario» er han upolert, med et ganske naturlig utseende for en mann på hans alder.

Cage portretterer en helt alminnelig fyr i 50-årene, Paul Matthews. På uforklarlig vis begynner han plutselig å dukke opp i andre menneskers drømmer. Da en blogger skriver om dette utrolige sammentreffet, blir Paul verdensberømt over natten. Forskere begynner å snakke om en uforklarlig «drømmeepidemi».

Dette festlige premisset legger grunnlaget for at Borgli kan fortsette å bore i temaer han har lekt med i sine tidligere filmer. På nytt skildrer han hvordan menneskelige dødssynder som misunnelse, grådighet og hovmod kan få groteske utslag i en tid da alle er på sosiale medier.

I «Dream Scenario» berører Borgli i tillegg brennaktuelle temaer som kanselleringskultur ved utdanningsinstitusjoner, plagiering og at mange unge sliter med traumer. Hovedpersonen er også et fiffig eksempel på at mannsrollen er i krise.

Paul har en doktorgrad i evolusjonsbiologi. Han lever på en livsløgn om at han en dag skal skrive en genial fagbok. Problemet er at han aldri kommer i gang. I stedet er han bitter og krenket over at tidligere kolleger har større suksess.

At hans eget selvbilde ikke stemmer overens med hvordan andre ser på ham, blir enda tydeligere da folk begynner å fortelle hvordan han oppfører seg i drømmene deres. I andres drømmer er Paul tafatt. Der er han en passiv observatør, som ikke griper inn og hjelper mennesker i fare. Det får også publikum se selv. Flere av drømmene fungerer som små kortfilmer i filmen.

Paul minner rett og slett om den mannlige hovedpersonen i Ruben Östlunds «Turist» (2014). I den filmen så vi en feig tobarnsfar. Da familien hans holdt på å bli begravd av et snøskred, løp han vekk for å redde seg selv.

At Paul både mangler selvinnsikt og evnen til å ta styringen over sitt eget liv, fører til at han roter seg inn i en særdeles pinlig sexscene. Denne scenen kommer til å vekke ekstremt mye latter i kinosalene i vår.

Den middelaldrende foreleseren får tidenes sjanse til et heftig seksuelt eventyr servert på et gullfat.

Borglis forrige film, «Syk pike» (2022), hadde verdenspremiere i Cannes og ble svært kritikerrost. Hovedpersonen, spilt av Kristine Kujath Thorp, utnytter en tilfeldig hendelse til å bli «verdensberømt over natten». Hennes ønske om å være unik og berømt, ble raskt en sykelig besettelse.

Både i «Syk pike» og «Dream Scenario» skildrer Borgli hvor kvalmende selvforsterkende mediedynamikken kan være i vår digitale tidsalder. Hvis man først får en «viral hit», oppnår man brått mye makt og innflytelse. Hvordan kan man kapitalisere mest mulig på kjendisstatusen?

En av de morsomste scenene i «Dream Scenario» utspiller seg da Paul drar til storbyen for å møte et markedsføringsbyrå. Michael Cera («Barbie») spiller den hippe byråsjefen som prøver å overtale Paul til å reklamere for produkter han egentlig ikke har sansen for, eller ønsker å bli forbundet med.

Selv om ting er satt på spissen i denne mørke satiren, er likevel filmens karakterer gjenkjennelige som typer.

Borgli har utstyrt dem med replikker som gjør dem til levende mennesker man kan tro på, og like eller mislike. De dyktige skuespillerne løfter også fortellingen. Blant annet får vi en kostelig scene der Paul prøver å statuere et eksempel overfor tenåringsdøtrene om at mobilbruk ved middagsbordet ikke er greit.

Slutter filmen i tide? De siste 15 minuttene har i alle fall et tydelig Borgli-stempel, selv om poenget er en smule overtydelig. De lattervekkende ullklærne som vises frem på noen influencere, er uansett en fest for øyet. Her borer Borgli videre i samme tema som i debutfilmen «Drib» (2017). Den var en satire over markedskrefter og reklamebransjens selvhøytidelighet.

«Dream Scenario» er Los Angeles-bosatte Kristoffer Borglis første Hollywood-film. Den er et steg opp fra «Syk pike», som jeg synes var litt uforløst. Borgli viser at han kan skrive mesterlige manus med sting.