«Ferrari» er historien om død og raske biler

Enzo Ferrari er en italiensk nasjonalhelligdom, høyt der oppe mellom paven og Giovanni Agnelli. Den bilsporten han var med på å utvikle, ble under hans storhetstid dyrket med religiøs glød.

Dette kommer tydelig til uttrykk i Michael Manns biografiske drama som utspiller seg i noen avgjørende måneder av Ferraris liv i 1957.

I en scene ser vi medlemmene av Ferraris team sjekke stoppeklokkene under en gudstjeneste. Samtidig fastslår presten at om Jesus skulle vende tilbake, ville han ikke komme som snekker, men som en av de lokale stålarbeiderne. Disse arbeiderne gir regionen deres største stolthet: Ferraris verdenskjente sportsbiler.

Til tross for den lokale forankringen, er dette en Hollywood-film som har utstyrt rollegalleriet med engelsk med italiensk aksent. Jeg trenger alltid litt tid for å slutte å irritere meg over slike brudd med autentisiteten, men fikk god hjelp av Adam Driver i hovedrollen.

Her er han enda mer ruvende enn han pleier – og det sier ikke så lite. Med uvurderlig hjelp fra Penélope Cruz gir han et fascinerende og distansert portrett av gründeren, familiemannen og elskeren.

Åpningssekvensen får effektivt fram hans utfordringer med å forene alle disse rollene. Vi tror først han har tilbrakt natten hos sin hustru. Det viser seg imidlertid at han forlater huset til sin elskerinne for å møte opp hos sin kone og forretningspartner Laura (Cruz).

De har en avtale om at uansett hvem han ligger med, så skal han alltid komme hjem før morgenkaffen. Denne gangen kommer han for sent og blir møtt med en revolver – en gjenstand filmskaperne henter frem senere til komisk effekt.

Manuset er basert på biografien «Enzo Ferrari: The Man, the Cars, the Races, the Machine» (1991). Det legendariske billøpet Mille Miglia står sentralt. Filmskaperne tar flere snarveier enn noen av Ferraris kjørere tok under racet, og strammer til presset rundt hovedpersonen.

Ferrari er på randen av konkurs fordi han har vært altfor opptatt av produksjon av racerbiler fremfor forbruksbiler. Han må be Laura om hjelp slik at de kan frigjøre midler og gjøre seg lekre overfor investorer. Men vil hun det?

Spørsmålet blir ekstra betent når det kommer frem at Enzo har en sønn utenfor ekteskap. Men først må Ferrari og hans kjørere vinne Mille Miglia. På papiret tyder alt på at erkefienden Maserati har de beste kjørerne. Men Enzo oppildner og manipulerer sine kjørere til å ta sjanser som de aldri før har tatt.

Filmen veksler effektivt mellom dramaet på veien og Enzos private intriger. Bare en filmskaper av Manns format kan løfte dette til noe mer enn en fartsfylt film om et legendarisk billøp. Han oppnår det ved å hele tiden innlemme døden som en nær følgesvenn av både Ferrari-familien og kjørerne.

Mens Enzo og Laura fortsatt lever i dyp sorg over tapet av deres eneste sønn, viser kjørerne en slående dødsbevissthet som følger med yrket. Og da billøpet når sitt klimaks, ser vi for alvor konsekvensene av Enzos hensynsløshet.

Mann forener her to sjangere som sjelden går godt sammen – fartsfylt billøp og privat kammerspill. Driver viser to sider av Enzo: den kjølige distansen som fortrenger og den karismatiske tilstedeværelsen som forfører.

Men det spørs hvor den menneskelige gnisten ville vært uten sammenstøtene med Cruz. Hun tilfører filmen noe farlig som nær matcher racerbilenes eksplosivitet. Og bare så det er sagt: bilene er kanskje gamle nå, men Mann forvandler dem til noen eventyrlige og dødbringende maskiner.