Stort sirkus, men også skuffende

Alt lå til rette for en magisk aften i Lucifers navn på Ekebergsletta. Svenske Ghost har svinget seg til toppen av festivalplakatene gjennom morsom flørting med det okkulte og en artig mytologi som kunne gjort Gene Simmons grønn gjennom sminken.

Men når de står der foran et lydhørt og festklart publikum på selveste Midsommar, griper de ikke helt anledningen. Kl 21:35 går de på scenen. Bandsjef Tobias Forge er i rollen som Papa Emeritus IV. Hans Nameless Ghouls er kledd som om sandkrigerne fra «Star Wars» er statister i «Babylon Berlin». «Kaisarion» sitter brukbart, men det er først med «Rats» at Ghost får litt energi i riffene.

Dessverre er lyden komprimert og udynamisk. Storskjermene faller inn og ut. Det karakteristiske mellompratet – tenk en kåt pave som er knallgod stand-up-komiker – glimrer med sitt fravær.

Bon Jovi-pastisjen «Spillways» gir Tons of Rock muligheten til å danse litt etter Gojiras mektige show på naboscenen i timene før. Det er likevel først på «Year Zero» at det virkelig løsner. Tobias Forge har gjort sitt fjerde kostymeskifte, og er endelig i ordentlig pavemodus.

Sangens dronende riff og messende «Hail Satan! Archangelo! Hail Satan! Welcome Year Zero!» er okkult stadionrock på sitt aller fineste.

Så kommer instrumentalen «Miasma», og Ghost-universets mest outrerte figur får skinne. Papa Nihil rulles ut i en kiste. En roadie vekker ham til live med hjertestarter. En forvirret Papa Nihil tar kvelertak på den stakkars roadien, før han svir av en frekk saksofonsolo over et «Beat It»-inspirert riff.

Om noen trodde Ghost for alvor er satanister, er dette svaret. Ghost er et sketsj-show badet i blod, Bart Simpson med pentagram i pannen.

Dette høydepunktet går over i Ghosts største og mest overraskende suksess. Tiktok-hiten «Mary on a Cross» får unge fans, svaiende bestemødre og harde rockere til å synge og danse. Låten er ikke Ghosts beste, men den funker best.

Noen låter senere kommer «Dance Macabre». Den uimotståelige poplåten er like dansbar som den er rifftung. Papa oppfordrer alle til å kose seg, for det er snart slutt. Før «Square Hammer» sier han nok en gang at det er slutt, og oppfordrer eksplisitt alle til å gå rett hjem etterpå.

Det er 25 minutter til festivalen må stenge lyden, og headliner Ghost skal bare spille én sang til?

De klokker inn på 65 korte minutter. Konserten har flere høydepunkter, men det hele føles underveldende. Hvor ble det av de mektige balladene «He Is» og «Darkness At The Heart Of My Love»? Hvorfor tok de ikke frem den skumle Midsommar-stangen Ghost hadde fått bygget backstage, og fremførte «Ritual» rundt den?

Ghost som øverste navn på Tons of Rock må levere bedre, større og mer dynamisk enn dette.

Med store krefter kommer også stort ansvar. Det betyr blant annet å spille som om hver eneste i publikum har betalt fullt dagspass bare for å se og høre deg. Jeg har sett Ghost utallige ganger, fra et vindskeivt telt på Øya via europeiske arenaer til Tons of Rock.

Dette var den ene sjeldne gangen jeg ikke føle meg tilfredsstilt av rockesirkuset til Tobias Forge.