Pantera på Tons of Rock: Verdens beste hyllestband

Når Pantera entrer Ekebergsletta, mottas de som metalguder. Publikum er i lykkelig ekstase. Da bandet annonserte gjenforening etter nesten 20 års opphold, var det ingen garanti at stemningen skulle være så vakker. Veien hit har vært lang, så litt bakgrunn trengs:

Den viktigste grunnen til at Pantera kan stå på scenen på Tons of Rock, er at to av medlemmene er døde.

Først ble gitarist Dimebag Darrell skutt og drept på scenen. Hans bror, trommeslager Vinnie Paul, fortalte meg i 2010 at bandet aldri skulle gjenforenes. Han bar nag til Phil Anselmo. Vokalisten hadde offentlig truet broren før drapet.

Noen år senere døde Vinnie Paul selv. Anselmo og bassist Rex Brown fikk tillatelse fra brødrenes etterlatte til å bruke Pantera-navnet.

Det kunne blitt en gravskjending. Heldigvis ble det en verdig hyllest til en av metalverdenens beste sangkataloger.

Hvorfor fungerer konserten? Låtmaterialet får alt fokus. Gitarist Zakk Wylde og trommis Charlie Benante er perfekte som innleide musikere. Wylde var en av Dimebags beste venner. Charlie Benante er altfor sjelden nevnt som en av metalens mest stødige trommiser. De kjenner begge sin plass.

Phil Anselmos ofte pompøse scene-ranting er erstattet av humor og varme. Videoene som hyller Vinnie og Dimebag, er smakfulle. Settlisten er perfekt satt opp.

Dobbeltslaget med «A New Level» og «Mouth for War» åpner slik de gjorde på albumet «Vulgar Display Of Power» i 1992. Phil Anselmo er langt mindre mobil enn han var i sine glansdager, men synger mye bedre enn for eksempel veterankollega Axl Rose gjorde med Guns N’ Roses på onsdag.

«Becoming» og «I’m Broken» viser frem groovemonsteret Pantera. «This Love» rører dypt i balladegryten før det koker brennhett over i et av bandets beste refrenger. «Fucking Hostile» går fra allsang til allskrik.

Den er – som tittelen lover – en hyllest til thrash, hardcore og ekstrem musikk.

Man glemmer ofte hvor bredt Panteras inspirasjoner strekker seg. De avdøde brødrene elsket Kiss og Van Halen. Phil Anselmo er et minileksikon over drøy undergrunnsmusikk fra alle verdens kroker. Rex Brown elsker outlaw country. Det samlede resultatet blir låter som «Fucking Hostile» og en intens «Suicide Note Part 2». Der kommer også Phil Anselmos black metal-vokal frem, og det blir et ufrivillig frempek til konsertens avslutning.

Ekebergsletta bevrer når Pantera slenger ut åpningsriffet på «Walk» mot tampen. Anselmo får besøk av Sigurd Wongraven på scenen, akkurat som da Satyricon og Pantera spilte på Rockefeller i 2000.

Musikken Pantera laget mellom 1990 og 2001, låter bedre enn det meste som lager bråk gjennom Festival-Europa et hvilket som helst år. Eller for å si det på en annen måte: Låtene Pantera spiller på Tons of Rock, har bidratt til hvordan mengder av andre band på festivalen høres ut.

Det er kanskje ikke et komplett Pantera som står på scenen og avslutter med «Cowboys From Hell». De er derimot definitivt verdens beste hyllestband.