En nybegynners guide til Marka

Skiene ble kjøpt på nyttårssalg. Brede markaski med feller. Jeg turte ikke kjøpe noe annet, for jeg hadde fått klare retningslinjer fra entusiastiske venner.

Overalt møtte jeg folk som ventet på det store snøfallet og drømmeforhold i Marka. Og jeg skulle overbevises. Du kommer til å elske det, bare vent og se, sa de.

Med sekken full av barndomstraumer fra lange skiturer og forferdelige oppoverbakker ble jeg motvillig overbevist. Det hørtes jo unektelig idyllisk ut. Men er det egentlig det? Og hvordan får man det til uten å bli sur og grinete på veien?

La gå, jeg bestemmer meg for å prøve.

Kollega Charlotte Oliversen og jeg bestemmer oss for å teste. Hun med milevis erfaring, jeg med håpet om ikke å drite meg helt ut. Fredag blir markert i kalenderen, turen planlagt til detalj. Yr lover strålende sol. Jeg kan ikke nekte for at en dag i Marka frister mye mer enn nok en dag innendørs, der jeg stirrer lengtende ut på vinterlyset.

Det første hinderet møter vi allerede før skiene er tatt ut av boden. I ruteplanleggingen glemte vi å sjekke om stuene vi skal besøke, er åpne. Det er de ikke, og nå må vi finne på noe lurt. En bølge av demotivasjon skyller over meg. Hadde jeg måttet gjøre dette selv, ville nok motet sviktet allerede her.

Vi tyr til Vinks egen guide til enkle turer i Marka og finner en tur vi tror passer oss ypperlig: T-banen til Ellingsrudåsen og strake veien inn til Mariholtet. En makker med engasjement og som tar ansvar, er mitt heteste tips for å klare å komme seg over dørstokken.

Sekken fylles med en vannflaske, tykk ullgenser og sjokolade. Med skiene under armen trasker vi bort til trikken. Jeg ser at jeg skulle hatt en sånn proff dings som Charlotte har. Du vet, en sånn som holder skiene sammen. Jeg føler meg både klønete og uproff med skiene på kryss og tvers inn og ut av kollektivtransporten.

Det blir litt av en reiserute fra Rosenhoff. Først buss, så to ulike linjer på T-banen. Litt kjedelig, men med godt selskap går det fint.

Vel fremme på endestasjonen fylles jeg av entusiasme minst tre ganger før vi i det hele tatt når skisporene. FOR en kul T-banestasjon (den er sprengt ut i berget)! Det er skiltet til Østmarka, og vi møter hester rett utenfor.

Entusiasmen roer seg, fokuset kommer. Hvor skal vi? Nok en gang finner vi et skilt til Østmarka, men stopper for sikkerhets skyld en 17-ish-åring for å dobbeltsjekke. Lurt, skal det vise seg. Han peker oss nedover i motsatt retning. Forbi en fotballbane, over et jorde og innover skogsveien. Høres jo enkelt ut.

Vi spenner på oss skiene midt i boligfeltet. Det er nesten eksotisk å fyke nedover en snødekt og hvit bilvei i byen.

Nederst i bakken blir vi på nytt usikker. Vi stopper en ny los. 87-åringen går til Mariholtet nesten hver dag, får vi vite. Hun peker og forklarer, men ender med å jogge i forveien for å sikre at vi ikke går oss vill. Halleluja!

Endelig ser vi sporene. Det er sikkert gått minst 50 minutter siden vi forlot leiligheten min. Det går bra. Vi er jo på oppdrag. Men ingen tvil om at bil hadde vært diggere og raskere.

Vi er ikke de eneste som har sjekket Yr i dag. Selv om det er fredag formiddag, har flere funnet veien ut. De suser forbi oss i både rask og mindre rask bekledning. Ved siden av sporet går folk til fots på en brøytet vei.

Jeg tester om jeg kan skøyte, det funker sånn passe. Jeg tøffer meg på flata, tar et lite hopp og faller rett på rumpa. Litt vondt faktisk, snøen er ganske hard.

Fordelen for dere (kanskje ikke for meg) er at Charlotte fikk det hele på film. Du kan sjekke den ut på Vinks Instagram.

Etter litt kluss kommer vi ordentlig i gang. De gamle kunstene kommer gradvis tilbake, og jeg nyter det. Det er så sinnssykt fint vær – det hjelper nok veldig. Og at vi nesten ikke har sett solen på denne siden av nyttår. Vi passerer en sjarmerende bro, og elven klukker ved siden av oss. De få oppoverbakkene vi må bestige, gleder jeg meg bare til å fyke nedover på hjemturen.

87-åringen og datteren rekker å komme i retur før vi er fremme. Vi kan heldigvis skylde på at foto og film tar litt tid. Tidenes heiagjeng er de uansett. Det går rykter om både boller og suppe.

– Det er bare én bakke igjen, roper de etter oss.

Etter den første bakken, ser jeg ikke snurten av stua. I stedet ser jeg en ny bakke. Men det går overraskende greit for min indre drittunge.

Den bollelukten som oser ut av Mariholtet sportsstue før vi rekker å ta av oss skiene, gjør det hele verdt det. Nå roper kroppen etter påfyll av mat og sukker.

Inne i varmen får vi beskjed om at det er tomt for suppe. Stua har vært en mer populær destinasjon enn eierne forutså denne solfylte fredagen. Sikkert mange her med skikontor. Hadde det vært lørdag, ville det sikkert vært helt skrapa.

Heldigvis er det både wraps, påsmurt og pølser igjen. Og fjøler med nystekte boller kommer ut av kjøkkenet i et forrykende tempo.

Vi sluker maten og bestiller boller og kaffe til dessert. Jeg tester godstolen foran peisen. Dårlig avgjørelse – herregud, så trøtt jeg blir.

Mitt heteste tips for en god tur, min entusiastiske turpartner Charlotte, motiverer meg ut og opp på skiene igjen. Nå kan vi suse hjem uten så mange stopp.

På hjemveien blir ansiktet stivt av kulden. Pulsen går opp, men stemningen er på topp.

Nesten fremme ser vi skilting til en annen vei til T-banen. Topp, da kan vi sjekke ut den også!

Nå kjenner jeg for første gang i løpet av turen at jeg må ta meg sammen. Det er oppover, oppover, oppover. På toppen setter jeg utfor, ganske bratt og glatt, her er det bare å satse. I sidesynet dukker det opp et skilt. Jeg prøver å bremse. Hvilken vei skal jeg? Durer forbi i litt for høy hastighet.

Etter et kort stykke kommer vi til enden, midt i et boligfelt. Dette kan vel ikke være riktig? Heldigvis dukker det for tredje gang opp en hjelper. Jo da, bare gå rett opp her, får vi beskjed om, mens han peker oppover en bakke som snirkler seg mellom eneboliger.

– Dette minner meg om da jeg gikk på ski til skolen, sier jeg.

Barndommen besto visst ikke bare av dårlige skiminner. Og nå har jeg troen på at jeg får gode i voksen alder også.

Ruten ser du her.

Planlegg ruten: Ingenting er verre enn endelig å komme frem til en stue – når det eneste du vil ha, er noe godt i kroppen – for så å oppdage at den er stengt.

Gå med en entusiast: En som kan underholde deg med quiz og sang i periodene når motet synker.

Fyll sekken med varme klær: Det blir fort kaldt når du setter deg ned og er litt svett.

Spør om hjelp: Usikker på hvor du skal? Ikke vær redd for å spørre folk du møter.

Stopp og nyt underveis: Snø som drysser som diamanter. En elv som klukker, eller et lys som treffer ditt innerste.

Velg en destinasjon som frister: En markastue med ting som ryker: Suppe, kanelboller eller en kaffekopp hjelper når tankene er som mørkest.