Be(i)st uten ball

Hvordan kunne det gå så galt da NRK utviklet «Beist»? Eller, vent! Noe har statskanalen gjort riktig.

Samme dag som NRK opphevet sperrefristen for å omtale serien, kom nyheten om at hovedrolleinnehaver Max Campbell (18) er kjæreste med kongens barnebarn, Leah Isadora Behn (18).

Bravo! Influencer-faglig er dette en fulltreffer! Å slippe pirrende nyheter om privatlivet når man skal promotere et produkt, er pur perfeksjonisme. Rett i krysset! En relativt liten ungdomsserie er dermed sikret blest.

Selv slet jeg meg gjennom de åtte episodene allerede før påske. At serien er produsert av P3, som i sin tid skapte «Skam», er ufattelig. Etter å ha fullført serien, leste jeg romanen den er basert på. Det var en sjokkerende åpenbaring.

Michael Stilsons debutbok «Bare spille ball» (2018) er nemlig god. En ungdomsjury kåret den sågar til «årets beste bok» (Uprisen 2019). Fullt fortjent! Nesten alt jeg savner i serien, finnes i romanen.

Stilson er tidligere fotballspiller. Med finesse og presisjon greier han å beskrive treninger, kampforberedelser samt opp- og nedturer i et fotballag, slik at jeg tror på miljøskildringen.

Jeg sitter igjen med en følelse av at serieskaperne egentlig ikke har skjønt hva som gjorde boken så bra.

I «Beist» følger vi spillere på en fiktiv utgave av Rosenborgs G16-lag. Hovedpersonen Elias (Campbell) og lagkameratene drømmer om å bli fotballproffer. De ligger godt an. Serien teller ned til at laget skal spille NM-finalen mot Stabæk.

I serien blåses mange ting helt ut av proporsjoner. NM-finalen spilles for eksempel på selveste Ullevaal stadion. I virkeligheten pleier G16-finaler å spilles på et av lagenes hjemmebane, slik boken skildrer.

Mulig jeg er naiv, men jeg tror ikke noe på at et norsk eliteserielag ville skjenket en 16-åring alkohol på et hotellrom sent om kvelden mens man inngår en proffkontrakt uten at foresatte er til stede.

Jeg tror heller ikke på at veltrente gutter som potensielt snart blir fotballmillionærer, må tigge om å få komme på festen til jevnaldrende jenter.

I boken er mange av konfliktene relativt små, men for en 16-åring med store ambisjoner vokser de seg enorme i hodet. Romankarakterene sammenligner seg med forbilder som Martin Ødegaard.

At fotballungdom i dag føler at karrieren er i ferd med å gå i dass, hvis de ikke får proffkontrakt på 15-årsdagen, er et fenomen Stilson skildrer godt i boken.

I serien snakker spillerne aldri om Ødegaard, Haaland eller Messi. De diskuterer aldri kamper de har sett. Kamptaktikk forklares ekstremt overfladisk. Hvis målgruppen er mennesker som bryr seg om fotball, er dette syltynt.

Det virker nesten som om serieskaperne egentlig ville lage en trøndersk versjon av NRK-serien «Rykter», for det handler mye om «snitching».

På et tidspunkt hører vi at en av guttene sliter med en spiseforstyrrelse. Dette sporet som kunne gjort serien viktig, forlates umiddelbart.

Regissør Ole S. Kåss gir oss noen fine garderobescener, som får særpreg fordi de kombineres med klassisk musikk. De unge skuespillerne gjør en grei innsats, men det er pussig at hovedpersonen ikke snakker trøndersk.

Jentene og kvinnene i serien er enten fraværende, selvopptatte eller kyniske. Unntaket er Mina (Mariama Diagne-Ellingsen).

I boken er hovedpersonen forelsket i en tidligere fotballjente. Hun fremstilles som en kul kontrast til lettkledde babes på Instagram. I TV-serien flørter Elias med fotballjenta Mina, men vi får aldri se henne spille fotball. Derimot får vi se mange bilder der hun er søt på Insta.

Det siste vi ser til Mina, er at hun får hardhendt behandling av en gutt på fest. Seerne får ingen hjelp til å bearbeide scenen. Skal vi tenke at det er helt vanlig eller greit at ungdommer er aggressive mot hverandre i fylla?

Det er leit å se at en god bok om et samfunnsaktuelt tema er omskapt til en så meningsløs serie. «Beist» er like flat som en punktert fotball.