Han ga Parkinson et ansikt. Nå er filmen her.

Store deler av verden har fått det med seg nå: Michael Fox har Parkinsons sykdom. Vi har lest og sett intervjuer med ham på TV om sykdommen. Det er kanskje den mest medieomtalte sykdomshistorien som finnes.

Hans samtale med offentligheten om sykdommen er blitt så innarbeidet at han i en episode av «Curb Your Enthusiasm» våger å le av den. Derfor skulle man tro at det ikke var så mye mer å fortelle.

Men dokumentarist Davis Guggenheim viser nok en gang at så lenge det finnes nye måter å fortelle en velkjent historie på, så vil det også dukke opp nye sider.

Ved å anvende det rike arkivmaterialet som finnes av Fox, ser han nærmere på relasjonen mellom privatpersonen og filmstjernen.

Vi får vite hvordan barndommens flukt fra mobbing ga ham et ekstra incentiv til hele tiden å være i bevegelse og ligge et hestehode foran. Det lå noe dypere bak Martys frenetiske hastverk med å komme seg «Tilbake til fremtiden» i hans mest kjente rolle.

Den nevrotiske komikken som oppsto i dette kappløpet, en sentral kvalitet ved ham som skuespiller, handlet også om Fox’ flukt fra seg selv. Derfor tror vi på ham når han omtaler sykdommen som begynnelsen på det virkelige livet.

Det aller meste av livet hans hadde frem til da vært bundet opp i Hollywoods fiksjonsuniverser. Han visste egentlig ikke hvem han var.

For de av oss som var tenåringer da «Tilbake til fremtiden» kom i 1985, representerte Fox en myk overgang til voksenverdenen.

Han var den unge mannen som fortsatt så ut som en guttunge. Han som forsøker å holde på ungdomstiden ved å trosse tid og rom. Etter dette gjennombruddet var Fox den største stjernen i Hollywood. Men så begynte sykdomstegnene å melde seg.

Han forteller om hvordan han skjulte skjelvingen foran kamera ved å maskere den bak bestemte positurer. Guggenheim har rikelig med fascinerende materiale som bekrefter dette. Men så kollapset forsvarsverkene, og Fox måtte kaste alle kortene.

Hans åpenhet om sykdommen var en sensasjon – det vanlige for Hollywood-stjerner var å trekke seg tilbake og slikke sine sår. Men Fox bar sykdommen som et adelsmerke. Han søkte ikke trøst, men krevde aksept for å kunne være skrøpelig i all offentlighet.

Her møter vi ham i situasjoner der han er nettopp det. Når han er ute og går, roper gjerne folk oppmuntrende til ham, ofte med det resultat at han faller og slår seg. Da har han som regel en vittighet på lur: «You knocked me off my feet.»

Fox fremstår som usentimental og slagferdig – de samme egenskapene som reddet ham fra ubehagelige situasjoner som ung. Men alt går langsommere nå, også veien til ordene. Mye av filmen handler om det – å måtte forsone seg med en ny langsomhet.

Fox har gitt Parkinson et ansikt og milliarder av kroner til forskning. Men han lever fortsatt et privilegert familieliv de fleste andre syke ikke er i nærheten av. Hans historie er så eksepsjonell og knyttet til filmkarrieren at Guggenheim ser ut til å ha funnet en scene som passer til hver eneste fase av livet hans.

Her får vi interessante innsikter i forbindelsen mellom livet foran og bak kamera, og hvordan de griper inn i hverandre. Under arbeidet med «Tilbake til fremtiden» spilte Fox også hovedrollen i TV-serien «Family Ties». Det var egentlig en umulighet – han fikk bare noen få timers søvn hver natt i de tre månedene opptakene varte.

Senere kunne ikke Fox fatte hvordan publikum kunne like resultatet så godt. Innspillingen hadde jo vært et helvete! Derfor er det ikke så rart at Fox er blitt en smule mer skeptisk til sin egen filmkarriere. Der vi ser komikk og uforpliktende underholdning, ser han i dag mye redsel og smerte.