Nå skal jeg være ærlig. Jeg håpet, og trodde, at dette ville bli en god anmeldelse. 100 år gammelt industribygg. 2000 kvadratmeter. Fett lokale og skyhøye ambisjoner. Tidenes største discokule. Fotball på gigantisk storskjerm. Både vinbar og kafé.
Et nabolagssted for alle på Carl Berner, åpent fra morgen til kveld. Kanskje litt à la Trevarefabrikken i Lofoten? Fryktelig etterlengtet i en ellers støvete trafikkmaskin.
For all del: Carls kan fremdeles bli et skikkelig bra nabolagssted. Men spis før du kommer. Hvis ikke risikerer du å bli både blakk og grinete.
Knekkebrødaktig focaccia
Det begynte ikke så verst. Jeg har tatt med en håndfull matkyndige familiemedlemmer, i aldersspennet 19 til 60 år. Vi får plass ved et stort bord med behagelige sofaplasser. Spiseområdet er lunt, men litt kantineaktig.
Menyen består av pizza, burger, pølser og noen småretter. Vi får raskt beskjed om at de er tomme for flere retter. Oki. Vi starter med focaccia, arancini og squash-salat. Aranciniene, friterte risballer, er sprø og har smeltet ost i midten.
– Frityr og smeltet ost er jo alltid digg, men ... sier søster (23).
Risen smaker lite, og de virker som halvfabrikat. To slike er ikke verdt 150 kroner. Og focacciaen er knusktørr, nesten knekkebrødaktig, og alt for salt.
– Har de ristet den for at den skal virke mindre tørr? undrer min pensjonerte kokke-pappa.
Salaten bader i kremostdressing og er toppet med nøtter. Den er frisk, men overpriset (135 kroner) og kjedelig. Flere squashbiter er nesten rå.
Pizzabunnene på Carls er bra. Det hjelper ikke når toppingen ikke funker. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten
Rå grønnsaker
Så kommer pizzaene. Bunnene er Carls store pluss, helt på høyde med byens beste, med luftige og gode skorper. Pizzaen med fire oster er best. Det skal godt gjøres å feile med smeltet ost x 4.
Den veganske pizzaen skal komme med «grillede» grønnsaker, men disse er knapt grillet. Biter av halvrå sjampinjong, squash, paprika og potetskiver ligger i en haug. Her er heller ingen ost, selv om det finnes gode veganske varianter. Veggis-søster (19) sukker skuffet.
Pizza diavola bommer også. Den «spicy» salamien finnes ikke spicy.
Det har fylt seg opp i lokalet. Familier og vennegjenger i alle aldre spiser middag, og lyden av fotballkamp ljomer fra naborommet. Stemningen er god.
Carls er en sosial suksess. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten
Grillpølse fra Coop
Vi er en sulten gjeng og har også bestilt burger og pølse. På menyen finnes fire pølser med fancy navn. Vi har gått for «Philip Lahm Figo» – lammepølse med syltet løk, rødkål og sennep.
Pølsen er lunken og smaker ingenting, i hvert fall ikke lam, den minner mer om en grillpølse fra Coop. Den er plassert i et kaldt og tørt pølsebrød, den kjipe butikkaktige varianten. Kommer brødet rett fra fryseren?
– 135 kroner for den der? Verste jeg har hørt, det er jo et ran, utbryter kokkepapsen.
FAKTA
Carls
Adresse: Trondheimsveien 113, 0565 Oslo. https://www.carls.no/
Hva vi spiste: Småretter: Focaccia (90 kr), arancini (150 kr for to) og squash-salat (135 kr). Pizza: Diavola (220 kr), fire oster (230 kr) og grillede grønnsaker (215 kr). Burger: Carls burger (245). Sideretter: Fries (70 kr) og dirty fries (125 kr). Dessert: Brownie (150 kr) og pizza med nutella (175 kr).
Passer for: Alle.
Rullestolvennlig: Ja.
Vegetarretter: Ja.
Lydnivå: Behagelig.
Innsidetips: Gå for ostepizzaen. Eller spis før du kommer.
Loaded fries ser digg ut, men friesene er soggy og usaltet. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten
Burger og fries er like ille. Friesene, hverken de vanlige (70 kroner) eller «dirty» (125 kroner), er sprø eller salte. Burgerbrødet er tørt, kjøttet overstekt. Baconet soggy, understekt og udigg. At burgeren er dynket i halvsmeltet cheddar, ketchup og sylteagurk hjelper ikke.
– Dette smaker jo som McDonalds-burger, utbrytes det rundt bordet. Enig. En skikkelig dyr en. 245 kroner for denne, helt uten tilbehør, er helt krise.
Burgeren hos Carls. Bildet ikke tatt samme dag maten ble testet. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten
– Hva er det grønne der?
Ingen retter er blitt presentert. Bordet er oversvømt av skitne tallerkener. Servitørene er stadig innom og etterfyller vann, men rydder ikke og enser ikke våre tomme øl- og brusglass. Vi stabler tallerkener for dem i enden av bordet.
Vi bestemmer oss for å la desserten bli siste sjanse og bestiller brownie og pizza med nutella. Tiramisu er de tomme for. Brownien serveres mens middagstallerkenene fortsatt står på bordet. Igjen forsvinner servitørene tomhendt.
Brownien er den verste jeg noen gang har spist. Hvordan er det mulig å lage så kjip brownie? Foto: Maria T. Pettrém
Kaken kommer med slapp, usøtet krem og rød saus i en skål. En ripskvast med stilk bader i kremen.
– Hva er det grønne der?
Et jordbær. Nesten helt grønt og delt i to med stilken på. Kaken smaker bakekakao, vokser i munnen og går i oppløsning når vi tar én skje. Og koster 150 kroner. Gi meg heller Toros variant.
Dessertpizzaen kommer sent, men ikke godt. De har stekt en pizza uten topping og tømt et halvt glass nutella over. Ingen bær, null is. Ingenting. Bare pizzabunn og nutella. 175 kroner koster den. Skal vi le eller gråte?
Alle de unge vennegjengene og familiene rundt oss fortjener bedre. Vi stikker. Neste gang kommer vi ikke sultne.
