Peppes er en sliten 50-åring

– Det skal da ikke være mulig!? Spisevennen er oppgitt. Vi har sittet ved bordet i 20 minutter, men servitøren som viste oss bordet og kom med menyen, er ikke lenger å se. Selskapet på bordet ved siden av begynner også å bli rastløse. De fire guttene sitter med tomme ølglass og vil svært gjerne ha påfyll.

– Jeg trodde Peppes drev med servering ved bordene og ikke over disk, som El Camino og Freddy Fuego, sier Spisevennen. Han er blitt lei av å sitte og blomstre og reiser seg for å få bestilt.

Snart er servitøren på plass med to glass øl og tar opp bestilling. Vi ber om nachochips med salsa og guacamole før pizzaene. Spisevennen vokste opp med søndagsmiddager på «originalen» på Solli plass og ber om en gammel favoritt: Even heavier heaven.

– Den er en utgave av Heavy heaven, og har mer av alt, sier han fornøyd og tar en lang slurk av ølet.

Jeg har spist mange av den klassiske, tykkbunnede pizzaen og vil heller prøve en mer moderne variant – Cauli truffle, eller blomkålpizza med trøffelolje. De siste årene er Peppes blitt flinkere til å tilby et mer variert utvalg, slik at også veganere kan finne noe å spise.

Nå har også vennegjengen ved siden av oss fått mer å drikke og snakker om hva de skal finne på i Oslo denne kvelden.

Servitøren har nok en gang forsvunnet, men etter en stund får vi nachochips med salsa og guacamole.

– Disse chipsene er ikke i nærheten av dem vi fikk på El Camino i Bjørvika, sier Spisevennen.

– Salsaen og guacamolen må være laget for at små barn skal kunne like det – dette var tynne saker.

Så kommer pizzaene, og Spisevennen ber om en ny øl.

– Man trenger noe å skylle ned all maten med, sier han. Han har bestilt en stor pizza så jeg også kan få smake – og slik at han kan ta med eventuelle rester hjem.

Min blomkålpizza har en saus basert på fire oster. Blomkålbukettene har ligget i trøffelolje, og på toppen har jeg fått rødløksringer. På tross av den tynne bunnen fremstår pizzaen som tung, og ostesausen er merkelig pregløs. Det eneste som er tydelig i smaksbildet, er trøffeloljen, som også lukter fremtredende. Spisevennen prøver en liten bit, men synes lite om den.

– De man får fra Lofthus Samvirkelag og Kunstnernes Hus er bedre, mener han.

– Eller Vinoteket mot Solli plass, der man virkelig har utvidet pizzabegrepet.

Selv lengter jeg etter Teatro et stykke bort i Stortingsgaten, der man får mye mer spennende varianter.

Spisevennens Even heavier heaven lever opp til navnet: Dette er en kjøttelskers drøm med masse pepperbiff, pepperoni og kjøttboller. Det er en av de dyreste på menyen: 338 kroner koster den store varianten, og hvis man ikke er tre-fire til å dele den, blir det rester med hjem. Spisevennen har også bedt om rømmedressing til, men må gi seg litt over halvveis.

– Den er ikke så god som jeg husker den fra barndommen, sier han.

– Biffkjøttet virker tørt, og bunnen er svampete. Men jeg tar med resten hjem likevel.

Det er bare å glemme dessert etter så mye mat, så vi ber servitøren om regningen. Den tar også tid å få.

– Det er tre-fire bord med gjester, men det har vært nesten umulig å få kontakt med servitøren. Dette er svært skuffende, sier Spisevennen etter at han har fått en papirpose han kan dytte pizzarestene oppi.

– Dyrt, dårlig og elendig service. Jeg ville gitt en 2-er på mat, pris og service.

Og slik ble det.