«Good Omens 2» er fortsatt sær, snål og festlig

Himmel og helvete. Demoner og engler. En evig maktkamp mellom det gode og det onde.

Sesong to av fantasy-forfatterne Neil Gaiman og Terry Pratchetts «Good Omens», byr på mer av det samme. Og godt er det!

I første scene ser vi engelen Aziraphale (Michael Sheen). Han beundrer tilblivelsen av vår galakse. Demonen Crowley (David Tennant) har selvsagt en hånlig kommentar på lur.

Og slik fortsetter det. En engel og en demon deler humoristiske skråblikk på menneskehetens vanvittige evne til å ødelegge for hverandre.

Gaiman og Pratchetts felles univers har en underfundig livsvisdom. De spøker om alt mellom himmel og jord. Selv om det tilsynelatende handler om eventyrene til en demon og en engel, dreier det seg like mye om menneskeheten og livets mange absurditeter.

Terry Pratchett døde i 2015. Han fikk aldri oppleve at «Good Omens» som han skrev sammen med Gaiman i 1990, ble TV-serie i 2019. Det virker som Gaiman er veldig bevisst på å holde liv i og ære Pratchetts særegne sans for humor.

Allerede fra første stund får du typisk Pratchett-humor. På dørskiltet til Aziraphale bokhandler står det «Very closed», og bilskiltet til Crowley er Curtain baklengs. Serien er full av slike morsomme detaljer.

Første sesong tok for seg hele romanen. Ifølge Gaiman snakket de om å skrive en fortsettelse, men det ble med ideen. Det er ikke de planene som danner grunnlaget for denne sesongen, men kanskje det blir en tredje sesong?

Andre sesong har Gaiman skrevet sammen med John Finnemore. Den er litt mer slentrende og fornøyelig i stil og ikke like fullpakket som den første. Regien er strammere og mer konsentrert.

Ballet starter med at en mann vandrer naken nedover en gate i London. Han har kurs mot bokbutikken A.Z. Fell and Co. et sted i Soho, London.

Aziraphale vet selvsagt hvem den nakne mannen er. Engelen Gabriel (Jon Hamm) selv aner derimot ikke hvem han er. En erkeengelen med hukommelsestap? Hva skjer?

Krisealarmen går både hos Michael (Doon Mackichan) i himmelen og hos Beelzebub (Shelley Conn) i helvete.

Anmeldelse av sesong en av «Good Omens»: Underholdende fra himmel og helvete

Sesong to byr på mer av det samme, men Gaiman retter søkelyset mot det umake paret Aziraphale og Crowley. De representerer to motsetninger – eller gjør de egentlig det?

«Much can be said for shades of grey,» kommenterer Crowley på sarkastisk vis. Han er riktig nok en ond demon, men Gaiman mener man kan le av det meste.

Det er motsetningene mellom de to som danner grunnlaget for humoren og viser hvor fundamentalt absurd livet kan være. Kan en engel og demon ha et forhold uten å skape ubalanse i tid og rom? Og hvordan går det når de bestemmer seg for å leke Kirsten giftekniv?

Det er ikke selve plottet som er det viktige, men samspillet mellom David Tennant og Michael Sheen. De to krangler, flørter, leker og vitser som et gammelt ektepar.

De har en herlig kjemi. Det er en ren nytelse å se to så sjarmerende og gode skuespillere tulle rundt i en fantasiversjon av England.

Vi får også noen fengslende tilbakeblikk hvor vi får vite mer om bakgrunnen for vennskapet mellom engelen og demonen.

I en episode drar vi til 1800-tallets Edinburgh. Her overbeviser Crowley den blåøyde Aziraphale at gravskjending ikke nødvendigvis er et onde. Zombier og sparkepiker inntar scenen i et krigsherjet London. Det hele sender tankene til kultserien «Doctor Who». Og vi må ikke glemme Jane Austen. Forfatteren blir hyllet i en nydelig ballscene

Humor og fantasy går som kjent hånd i hånd i «Good Omens». På mange måter kan du si at Neil Gaiman her begår det vi kaller «fan service». Han gir oss akkurat det vi ønsker oss mest: en utdyping av forholdet mellom Crowley og Aziraphale.

Michael Ralphs produksjonsdesign er også fornøyelig. Spesialeffektene er mer avansert enn de ser ut ved første blikk. De er sømløst integrerte for å gi vår verden en snev av magi. Resultatet er akkurat passe corny.

Det hele er sært, snålt, rart, festlig og fjollete. «Good Omens 2» er tørrvittig britisk humor med en solid dose galskap. Du må ha sans for Gaiman og Pratchetts satiriske vidd, skal du ha utbytte av denne bisarre dragkampen mellom det gode og det onde.

Selv om dette er skapt for å glede fansen, er det aldri for sent å bli en del av englekoret. Eller demonkoret, om du foretrekker det.