«Dette er gasskammeret. Den blå fargen er rester etter gassen Zyklon B», forteller den erkebritiske guiden til seks lamslåtte turister i konsentrasjonsleiren Majdanek i Polen.
Scenen er en sterk påminnelse om nazistenes grusomme handlinger under andre verdenskrig. I år er det 80 år siden krigen tok slutt, og det er ikke mange øyenvitner igjen. Dessverre lever vi i en tid hvor både høyreekstremisme og antisemittiske holdninger øker.
Sekvensen fra Jesse Eisenbergs film «A Real Pain» minnet meg på min egen reise til Auschwitz, og det slo meg at besøk i leirene burde vært obligatorisk for oppvoksende generasjoner.
«A Real Pain» handler ikke om holocaust, men jødenes historie hviler over to unge amerikanske menns pilegrimsferd til bestemorens hus i Polen. Til tross for det alvorlige temaet, er filmen en gnistrende god, men ganske mørk komedie.
Benji (Kieran Culkin) og David (Eisenberg) er fettere. I barndommen var de bestevenner, men som voksne har de sklidd fra hverandre. David har jobb, kone, barn og livet på stell. Benji bor fortsatt i kjelleren hos sin mor. Han har ikke jobb og ingen planer videre. David er kontrollfriken, mens Benji er sjarmøren. Han kan lyse opp hvert rom og sjarmere de fleste – når han ikke får nervøst sammenbrudd fordi han må reise på førsteklasse på toget, da.
Splid i mørket
To vidt ulike personligheter på en organisert gruppetur er utgangspunktet for strålende komikk. Gruppen består for øvrig av en nyskilt og rik kvinne fra New York, et eldre ektepar og en flyktning som overlevde folkemordet i Rwanda. Det er en broket forsamling. Klammeri og splid oppstår. God humor er lite interessant og spennende dersom den ikke også speiler et mørke. Uten alvor blir mye humor platt og uintelligent. «A Real Pain» er smart.
Filmen er en road movie og føyer seg inn i tradisjonen av dialogdrevet film. Den kan sende tankene til 90-tallets indiefilmer med en stor dose Woody Allen. Jeg ble nesten litt nostalgisk. Det skjer nødvendigvis ikke så veldig mye, men historien og karakterene utvikler seg gjennom samtaler og gatevandringer.
Regissør og manusforfatter Jesse Eisenberg har et godt blikk for menneskelige relasjoner. Filmen føles som en liten bit av levd liv, og dialogen flyter helt uanstrengt. Det er elegant der de vandrer fra turistattraksjon til turistattraksjon.
Fotograf Michal Dymek følger de to fetterne tett, men han kan ikke dy seg og tar pauser. Noen av segmentene er god reklame for polsk turistindustri. Innslagene passer likevel bemerkelsesverdig godt i filmens kontekst.
Guiden spilles av Will Sharpe. Her leder han Jesse Eisenberg, Kieran Culkin, , Jennifer Grey, Kurt Egyiawan, Liza Sadovy og Daniel Oreskes inn i konsentrasjonsleiren. Foto: The Walt Disney Company
David (Jesse Eisenberg) og Benji (Kieran Culkin) på toget etter et aldri så lite sammenbrudd. Foto: The Walt Disney Company
Jennifer Grey, kjent fra «Dirty Dancing» spiller den nyskilte Marcia Foto: Agata Grzybowska / Disney
Godt skuespill
Eisenberg beviser at han er et navn å følge med på både foran og bak kamera. «A Real Pain» kunne gått i en rekke feller. Kompis-komedien er godt brukt, men han fyker over klisjeene. Filmen har en følelsesmessig slagside du ikke helt forventer.
Det er likevel Kieran Culkin, som mange kjenner fra «Succession», som virkelig stjeler showet. Culkin får frem det sjelfulle og dystre som ligger under den morsomme fasaden. Culkin mottok en velfortjent Golden Globe for sin rolle.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg blir litt glad hver gang jeg ser en amerikansk film uten superhelter. «A Real Pain» setter manus og skuespillerkunst først.
