Da jeg hadde sett denne filmen, googlet jeg raskt skuespilleren Alexandre Jollien i den ene sentrale rollen. Jeg har utviklet allergi overfor filmer der funksjonsdyktige skuespillere fortolker personer med funksjonsnedsettelser.
Det burde ikke være sånn, men altfor mange billige Oscarpriser og overspill har devaluert «sjangeren» for meg. Men heldigvis: godeste Jollien er, som jeg fikk inntrykk av, ekte vare.
Han har cerebral parese. Han er også forfatter og filosof av samme kaliber han gir inntrykk av i filmen. Dette var viktig å få klarhet i fordi filmen på utfordrende måter hyller rollens funksjonsnedsettelse.
Vi møter på en unik personlighet som har valgt å omfavne sin annerledeshet. Igor strever seg gjennom en krevende hverdag mens han siterer stoiske filosofer og møter ethvert nederlag med en befriende ironi. Selv da han blir påkjørt og presset av veien, er han mest opptatt av yrket til mannen som kjører bilen. Han ønsker å bli bedre kjent med ham.
Louis (Bernard Campan) er nemlig begravelsesagent og Igors rake motsetning. Dette blir begynnelsen på et vennskap du ikke har sett på film før. Likevel er det noe veldig kjent ved historien.
Alexandre Jollien og Bernard Campan har både regi, manus og hovedrollene Foto: AWE
God kjemi
Det skyldes at manuset henter mye fra den klassiske road movie-formelen der to diametralt forskjellige mennesker må forholde seg til hverandre. Jeg kan spare meg for de mer sentimentale ingrediensene som heller ikke denne filmen kan fri seg fra, særlig mot slutten. Men den velskrevne og velspilte komedien treffer der den er ment å treffe.
Skuespillerne Jollien og Campan har skrevet og regissert filmen sammen. De har unektelig en kjemi. Igor og Louis havner noe ufrivillig på reise sammen i grenseområdene mellom Sveits og Frankrike i sistnevntes begravelsesbil. Med seg på lasset har de en kiste med en død kvinne og en urne med hennes sønns aske.
Igor er sulten på livet, på alle de opplevelsene han har vært frarøvet med sin funksjonsnedsettelse. Intellektet er skarpt, men kroppen er skjør. Problemet er at omgivelsene antar at han også er mentalt satt tilbake, og behandler han deretter.
Louis blir tvunget til å behandle ham som en person. Når de havner i konflikt, og Igor går over streken, ender Louis opp med å fike til sin nye følgesvenn. Det opplever Igor som frigjørende. Endelig noen som reagerer spontant og menneskelig!
Alexandre Jollien har cerebral parese. Foto: AWE
Klisjé som endevendes
Det er i slike overrumplende øyeblikk at komedien treffer best. Igor insisterer på å være et enkeltindivid med rett til å teste grenser, og vi applauderer ham.
Derfor tåler filmen også den klisjéfylte scenen vi har sett mange ganger før, der Louis betaler for Igor sitt første ligg, med en prostituert på et hotell. Det kunne gått riktig ille. Men Jollien får oss til å tro på det skjøre ved scenen. Klisjeen vendes til noe annet og uventet.
De filosofiske betraktningene kler komediens mørkere understrømninger stort sett greit, men de er hovedsakelig krydder uten lang ettersmak. Platon, Montaigne og Spinoza – alle de store europeiske filosofene farer forbi, og vi rekker ikke å tenke over det.
Filmen gir inntrykk av å være dyp, men ikke som en reise gjennom filosofien. Dette er først og fremst en dyktig manøvrering mellom komedie og mørkere drama.
Problemet er at du noen ganger kan merke hvordan de dramaturgiske knepene er ment å virke inn på deg. Særlig mot slutten jobbes det på overtid for å få deg til å føle. Men det er ingen tung innvending at en komedie følger formelen. Særlig når den har så mye annet og annerledes å by på.
