Villa Paradiso Tivoli er en delt fornøyelse

Det er kø utenfor. Det er vakt ved døren. Inne i det store lokalet står bordene med god avstand. Villa Paradiso på Lilleborg rakk akkurat å åpne før landet stengte, og siden har de drevet med redusert spisekart.

– Denne QR-koden må du laste inn, og så får du opp menyen, forklarer hovmesteren og peker på en plakat. Ingen papirmenyer skal sendes fra gjest til gjest med urene fingre. Vi setter oss ned ved vårt anviste bord, tar lydig opp hver vår telefon og kommer rett til en bestillingsapp. Vi hadde jo tenkt å kikke litt på menyen først, men nei, her må det legges inn kontaktinfo og kortnummer før vi i det hele tatt får se pizzatilbudet.

– Dette er jo helt dustete, sukker Willie.

Han er tørst etter spaserturen langs Akerselva og kunne godt tenke seg et glass vann og et lite glass øl før han bestiller mat. Og da blir han altså bedt om tips. Han ser etter en servitør som kan hjelpe, men det er lokalet fritt for. Det er fullt av spisegjester, det er løpende barn mellom bordene, men en servitør er ikke å se. Men tips vil de ha.

Så da får vi ta hele bestillingen på én gang, vi søker opp Villa Paradiso på nett og finner en PDF av menyen der så vår spisegjest ikke trenger å forholde seg til bestillingsappen. Jeg taster inn tre pizzaer, en flaske vin og en farris, legger til 0 i tipsfeltet og sender inn ordren.

Og tre minutter senere åpenbarer en smørblid servitør seg sannelig. Med en papirmeny i hånden. Vinen vi har bestilt, er de tomme for, så hvilken annen vil vi ha? Vi velger et alternativ (fra papirmenyen), og hun er lynkjapt tilbake med både vann og vin.

Og for en vin! En Brunello de Montalcino til 770 kroner – under to ganger polpris. Det er et kupp. Nå angrer jeg nesten på at jeg ikke ga tips.

Villa Paradisos sjette filial er lett å kjenne igjen på meny, design, servitøruniformer og møbler. Men Tivoli ved Akerselva på Lilleborg skiller seg fra de andre med sitt lekne interiør. Her henger gamle biler i taket. To digre, røde raketter dominerer rommet. Lysekronen (arvet fra forgjengeren Astral) har fått kulørte pærer, og lekerommet er plassert rett ved inngangen. Det er høyt under taket, høy stemning og veldig høylytte selskap i det gamle fabrikklokalet. Eller er det bare dårlig akustikk? Det er i hvert fall til tider plagsomt mye bråk.

Kjøkkenet greier fint å holde tempoet selv om de bare har to servitører på jobb en fredag kveld. Vi får kjapt hver vår glovarme pizza, som absolutt holder forventet nivå. Men det er bare ikke så imponerende lenger. Siden Villa Paradiso åpnet sin første restaurant på Grünerløkka for 16 år siden, er den italienske pizzaen blitt standardrepertoar på så mange restauranter.

Vi har valgt to røde Paradiso-klassikere, Indiavolata og ’Nduja, begge med god balanse mellom sødme og hete, med pecorini og fersk mozzarella og henholdsvis salami og sterk ferskpølse. Og begge nokså bløte og vandige i midten. Men smakene er knallgode!

Derimot er min Primavera en ganske så stor skuffelse, en vassen, hvit pizza med aubergine, squash, tomat og oliven. Det smaker så tamt at jeg forgjeves ser etter salt, pepper, chiliolje – noe som kan gjøre smaken litt friskere. Men servitøren er selvfølgelig usynlig igjen, det er så jeg vurderer å bestille en Farris til for å få henne til bordet.

Ingen kommer og henter tallerkenene når vi er ferdigspist. Ryddingen skjer først da de kommer med vår appbestilte og betalte dessert. Tiramisuen holder sedvanlig høy Paradiso-kvalitet, mens panna cottaen har en litt underlig fromasjkonsistens.

Bordene i lokalet er plassert med de forskriftsmessige 2 meterne imellom. Men det hjelper ikke stort når folk passerer til og fra døren og toalettet bare centimeter bak ryggen din. Så det er i grunnen bare når det gjelder service at smitteverntiltakene er gjennomgripende. Men der er de nok også mest kostnadsbesparende.

«Kontaktløst besøk» står det på den lille plakaten med QR-kode på alle bord. Men må man ta det så bokstavelig? Øyekontakt med en servitør skulle ikke være så smittefarlig ...