Kolonialen – din nye «nærbutikk»

– Første gang vi var her, var rett etter åpning. Den gang ble det kaos i kulissene da Eivind Hellstrøm med følge kom for å spise. Det er fem år siden, så nå er nok ting mer på stell, sier Bordvenninnen.

– Jeg håper de ikke er blitt mette gjennom årene og går på autopilot, sier Spisevennen.

Det behøver han ikke bekymre seg for: Denne kvelden skal bli en innertier av de sjeldne.

Lokalet har et klassisk bistro-preg med sjakkrutemønstret gulv, enkle trebord og trestoler. Menyen er et A4-ark. Vinlisten kan by på alt fra et bra utvalg vin på glass til eksklusive dråper i de høyere prisklasser.

Vi har fått en muscadet, Amphibolite fra Jo Landron, i glasset. På spørsmål fra Spisevennen om den også kan passe til østers, er svaret bekreftende. Dermed begynner vi med et par til hver av husets utvalg: Fin de Claire fra David Hervé og Boudeuse. Til de dissende godbitene får vi en rabarbravinaigrette som vekker oppsikt – og gir mersmak.

Til forrett velger Bordvenninnen det grønne alternativet – ertepannacotta – mens Spisevennen forlanger tartar.

– Det er mitt spesiale, utbryter han.

Jeg tar kamskjell, som er dekket med hylleblomst-hollandaise og kål, og toppet med et dryss avrugakaviar. Kamskjellene er små, med en fin spenst, og tilbehøret overdøver ikke smaken. Hylleblomsten gir hollandaisen en fin, floral twist. Sammen med den knasende sprø kålen og kaviarkornene gir den en finstemt smaksopplevelse.

Spisevennen kan ikke få fullrost sin tartar som kommer med syltet sopp.

– Farlig godt. Jeg kunne spist tredobbel porsjon, mener han.

Bordvenninnens kremete ertepannacotta tar likevel innersvingen med sin subtile smakskombinasjon av krabbe og små biter grapefrukt. Maken til spenstig blanding! Den har et stenk av sjø og urtehage med sitrusfruktens friskhet som en delikat avslutning.

Dagens fisk er kveite og serveres med blomkål og beurre blanc-saus. Fisken er perfekt tilberedt. Blomkålen er blitt frest i pannen slik at den har fått en mørk brun overflate som igjen fremhever smaken. Beurre Blanc-sausen står som en kule til både fisk og blomkål.

– Endelig! Dette kan de. Jeg behøver ikke engang be om å få den rare. Spisevennens entrecôte er rødlilla i midten, med potetpure, brokkolini, tynne, små, fine gulrøtter og en vinaigrette. Han savner heller ikke den ellers obligatoriske béarnaisen til og skryter uhemmet av både kjøttet og tilbehøret.

– Det er også stilig at de har ferdigskårne stykker i ulike størrelser man kan velge imellom. Nesten som Trancher, mener han. Kjøttet er deilig mørt, og vinaigretten står godt til potetpureen og grønnsakene.

Min kylling har godgjort seg i en sous-vide – vannbad. Kjøttet er så mørt at man så vidt behøver kniven. En liten terte toppet med trøfler og kantareller, og en mild saus avrunder smaksbildet.

Ostekaken kommer som en dissende halvkule dekket av et tynt lag rosa-oransje bringebærgelé. Med en dæsj rosmarin på toppen blir dette en lett og luftig avslutning.

En halvmåne med sjokoladekake er toppet med kirsebær og har følge av en kule yoghurtis. Begge tilfører sjokodesserten et vellykket, syrlig sting.

Servitørene har vært overstrømmende gemyttlige og til stede fra vi kom over dørterskelen til vi går ut etter et superb måltid. Sommelieren har med fransk ésprit og schwung besørget ypperlig vinfølge til alle rettene. Servitør og kjøkken har sammen avstemt måltidet slik at vi har fått et passende pustehull mellom rettene.

Prisnivået – fra 250 opp mot 300 kroner for en hovedrett – er heller ikke mye å si på sett ut fra kvaliteten på det vi har fått å spise.

– Servicen står til toppkarakter og maten likeså, sier Bordvenninnen.

Spisevennen er hjertens enig.

– Dette kunne fort blitt mitt stamsted hvis jeg fremdeles bodde i området!