Bono, det hemmelige pastaparadiset

– Nei, dessverre, her er det helt fullt. Hele uken.

– Men skulle bare ta en espresso, kan vi ikke sitte ved disken i vinduet?

– Nei, dessverre. Det er ikke mulig. Her er det bare middag nå, med to bordsetninger hver kveld. Dere kan bestille bord på dette nummeret.

Restaurant Bonos innehaver med samme navn rekker et lite visittkort til de to skuffede gjestene. De er ikke de eneste som ikke har fått med seg Bonos hamskifte – fra delikatesseforretning til nabolagstrattoria. Bare denne kvelden blir minst ti-tolv personer avvist i døren.

Bono er en ekte italiensk familierestaurant midt på Frogner, der herr og fru Bono styrer restauranten, mens kokken Monica har full kontroll på kjøkkenet. Hver dag lages all mat fra bunnen av, der importerte kvalitetsråvarer fra Italia preger menyen.

Det sier seg selv at det må være begrenset plass, når én kokk skal lage all mat, fra første focacciabit til siste dessertskje. Restauranten består av to små, enkelt innredede rom, med lyse pinnestoler, noen chabby chic-malte krakker og hvite vegger der kart over italienske vindistrikt er det mest interessante blikkfanget.

Totalt er det plass til 24 i lokalene, med to fulle bordsetninger betyr det at Monica lager middag til rundt 50 hver dag. Det er en god forklaring på det «strenge» spisekartet, som egentlig er fire varianter av samme meny (alle selskap må bestille den samme), der alle inneholder antipasti (skinke, ost, grønnsaker) og pasta (velg to eller tre blant 10 forskjellige). Én variant inneholder også en kjøttrett. Dessert (tre klassikere) er valgfritt til alle menyer.

Vi bestiller en «Italian Style», med forrett, to pastaretter og lammekarré. Det er bare ett valg, men det er vanskelig nok: hvilke pastaretter vil vi ha? Siden vi skal ha kjøtt til hovedrett, konsentrerer vi oss om grønnsaker og sjømat. Da blir det enklere, siden Monica tydeligvis er en kjøttelsker (Seks av pastarettene inneholder kjøtt.) Vi går for klassikeren linguine alla vongole og conchiglie (skjellformet pasta) med squashblomster.

Antipastifatet kommer med en skål nybakt focaccia. Med sprø skorpe, og varmt, mykt «loffestoff» er den til å få tårer i øynene av, ikke minst når den får noen dråper av den peprige olivenoljen som står på bordet. Det hvite fatet bugner av godsaker: Fersk geitost med chiliflak, sautert aubergine, vellagret parmaskinke og et stykke av ovnsretten Melanzane alla parmigiana, også den med aubergine og ost. I tillegg kommer servitøren med et lite fat med cherrytomat, basilikum og en burrata (mozzarellaost fylt med fløte). Den siste er så kraftig og fet at jeg ikke orker annet enn ytterdelen, men Willie elsker en god burrata.

– Denne er herlig! Passe flytende. Og passe størrelse. Det kan jo bli litt kvalmende med store oster. Willie skraper opp rester med en brødbit.

Det eneste som ligger igjen når vi er ferdige, er salat. Kokken har dandert alt på «en seng av rucola», noe som gir et helt unødvendig rotete og litt simpelt inntrykk.

Så er det tid for kokkens glansnummer: Pasta. Hjemmelaget pasta med fantastiske sauser i passe store porsjoner. Vi får først en deletallerken med spagetti og vongole, små italienske hjerteskjell i en himmelsk kraft med hvitløk og persille.

– Det er hit man skal gå for å få pasta som i Italia, sukker Willie.

– Dette må være Oslos beste, svarer jeg.

Den neste retten er også ubeskrivelig god, med tynne flak av guanciale (speket svinekjake), små squashblomster, skiver av squash og persille. Også her er kraften en ren nytelse. Men det som gjør sterkest inntrykk i begge rettene, er selve pastaen. Perfekt kokt, med nydelig smak. Det er noen tusen mils avstand mellom dette og den vanlige tørre supermarkedsspagettien.

Vi er gode og mette etter den kraftige forretten og to pastaretter, så vi blir lettet da vi ser at lammekarreen serveres med litt grønn salat – og den hersens balsamicosirupen.

Kjøttet er godt, om enn litt lite salt, det er rødvinsmarinert, mørt og medium stekt med god skorpe. Alt i alt er retten helt grei, men helt klart forglemmelig blant de eksepsjonelle pastarettene.

– Neste gang tar vi menyen uten kjøtt – men med tre pastaretter på deling, sier Willie da vi sitter med espressoen som avslutter måltidet. Dessert går det ikke engang å tenke på etter slik kraftkost.

Klokken nærmer seg 19 og herr og fru Bono vasker bord og gjør restauranten klar til neste innrykk. Våre tanker og takker går til Monica på kjøkkenet. Hun som i ettermiddag har tilberedt flere retters middag til 20 gjester. Vi håper hun får sitte med bena på bordet og nyte sin egen pasta noen minutter før de neste 24 kommer.