Griljant!

– Du må gi dette stedet en sekser! Spisevennen ser oppglødd på Bordvenninnen og meg på trikken ned til byen. Vi har nettopp sagt farvel til den særdeles hyggelige servitøren og fjerdemann ved bordet, som er en av de mest kjøttsultne vi kjenner til. Han har også skrytt både mat og service opp i skyene.

Så, hva var det som skjedde? Jo, dette:

Allerede på vei inn døren er vi blitt møtt av fransk bistromusikk og to entusiastiske servitører som tar godt vare på oss fra første sekund. Begge er både oppmerksomme og kunnskapsrike, og kommer med glede med anbefalinger til både mat og drikke.

Etter litt frem og tilbake blir Spisevennen og servitøren enige om en italiensk hvitvin, Roero Arneis fra produsenten Bruno Giacosa, til aperitiff. Den vier seg å være et godt kjøp til 690 kroner flasken.

– Den koster 290 kroner på polet, så dette er drøyt to ganger prisen, sier Spisevennen.

Spisevennen har lyst på grillede margbein, mens Bordvenninnen bestemmer seg for kongekrabbe. Jeg husker at man tidligere hadde tartar på hestekjøtt, men nå er Fola Blakken byttet ut med skogens konge, så jeg tar den. Fjerdemann har, sammen med Spisevennen, bestemt seg for å gå sammen om Côte de boeuf, en hovedrett man må være to for å kunne bestille, så han begynner med løksuppe.

– Løksuppe er noe av det beste jeg vet, så jeg lover å være hundre prosent ærlig når det gjelder denne, sier han.

Bordvenninnens kongekrabbe kommer med bakt jordskokk og fermentert hvitløk, og grillen har gitt skalldyrkjøttet en fin sødme og konsistens.

– Meget vellykket, sier hun begeistret.

Min elgtartar har en smak av skog og høst, med syltet kantarell og tyttebær. Klatter med røkt eggekrem og eple balanserer viltsmaken, og ivrige gafler kommer stadig over bordet for å prøvesmake. Det er så vidt jeg får en bitte liten bit av det grillede margbeinet, som Spisevennen har gitt mer enn godkjent.

Løksuppen kommer med et tykt ostelokk bestående av gruyère og hakket grønt, og har en tiltalende, gyllen overflate. Fjerdemann sparer ikke på lovordene etter et par skjeer:

– Denne suppen er fantastisk god, rett og slett noe av det beste jeg har smakt, skryter han. Servitøren forteller at den er tilberedt over 36 timer, noe som forklarer fylden og smaksrikdommen.

Barolo fra Silvio Grasso, som nærmer seg tre ganger polpris, står som en kule til kjøttet, som er grillet på husets spesiallagede kullgrill.

– Kjøttet er langtidsmodnet og grilles etterpå hardt, sier servitøren, som også nevner at lammebogen er sous-vide, altså vakuumert og tilberedt i vannbad i 36 timer for å få den utrolige mørheten.

Lammet kommer med en silkemyk potetpure under et puffet lokk som gir et førsteinntrykk av at Bordvenninnen er blitt servert en sufflé. Den fyldig sausen setter prikken over i-en.

– Jeg kan nesten legge vekk kniven og bare bruke gaffelen, sier Bordvenninnen imponert.

Min entrecôte kommer på en treplate med grillet hjertesalat med en raus strek dressing. Pommes fritesen – de kalles ikke fries på St. Lars! – er smaksatt med rosmarin og hvitløk. Bearnaisesausen har også fått nennsom behandling, og har så vel fylde og en lett syre som et kryddersting.

Côte de boeufen, som er et stort, svart, grillet kjøttstykke, er blitt skåret i passe tykke skiver slik at det rosa kjøttet skinner fristende på serveringsfatet. Spisevennen og fjerdemann har fått både bordelaise- og bearnaisesaus til, og de klarer ikke bestemme seg for hvilken de foretrekker.

Selv om kjøttet altså er i en klasse for seg, må vi også nevne tilbehøret: De bakte rotgrønnsakene har akkurat den lille tyggemotstanden som trengs, og den friske, sprø, grønne salaten har følge av en vinaigrette som gir det fine, lille syrlige stinget som hever smaken på så vel grøntfôret som kjøttet.

Etter en slik kjøttfest er det nødvendig med noe søtt etterpå. Men Vi er blitt så mette av de rause porsjonene at vi nøyer oss med å dele sitronkrem og vannbakkels til dessert. Sitrondesserten er en delikat, søtsyrlig avslutning der marengs gir desserten en knasende avslutning.

Vannbakkelsen kommer med sjokoladekrem og en blodappelsinsorbet som en god, syrlig avrunding.

Nå har vi betalt regningen, som har kommet på noen tusenlapper, og sitter på trikken ned mens vi fordøyer maten og inntrykkene.

– Servicen er forbilledlig, sier Spisevennen og fjerdemann, og Bordvenninnen og jeg er enige.

Det er sjelden man føler seg så godt ivaretatt som på St. Lars. Maten er også i toppsjiktet, men det er delte meninger om grillmetoden: Bordvenninnen synes at man kunne behandlet kjøttet mildere, mens Spisevennen, som er grillentusiast, mener det er snakk om perfeksjon. Jeg mener at jeg har fått bedre entrecôte på andre steder, så vi holder igjen sekseren denne gang.

– Når alt kommer til alt er det en smakssak, og dette falt i min smak, sier Spisevennen bestemt.