Er det noen voksne her?

– Det er ikke helt det samme når det ligger i en passasje.

Vennen min og jeg mimrer om drinker på Paul’s boutique da det lå på Alexander Kiellands plass. Etter pandemien, eller restraurantdauden, måtte den populære baren stenge.

Men det viste seg at de ikke var borte for godt. I fjor høst åpnet de igjen. Denne gangen i Folketeaterpassasjen, rett ved Youngstorget. Nylig ble lokalene under baren gjort om til restauranten Paul’s bodega.

I likhet med boutiquen skal bodegaen feire hip hop, særlig den fra USA. Vi ser frem til en bra kveld med drinker, blue cheese dipp, peaches & cream og beats.

Det blir dessverre ikke helt sånn.

En blid og vennlig servitør viser oss til bordet vårt. Neonskilt-logoen til Paul’s setter sitt preg på omgivelsene. Lyset er blålig. Den ene veggen er dekket av en collage av bilder med hip hop og R & B-helter.

Siden restauranten har sprunget ut av et cocktailbar-konsept, bestiller jeg meg en whisky sour. Det tar litt tid før jeg får den, men den er til gjengjeld akkurat det jeg håpet: syrlig. Fint å friske opp munnen før fettfesten som venter.

Mye på menyen er fritert, noe er søtt, alt frister. De har kokkens tre eller fire utvalgte retter. Vi er der en time etter at de åpner. Med andre ord har servitøren hatt minst 60 minutter til å finne ut hva dagens 4-retter er. Det har han ikke.

Etter en kjapp prat med kjøkkenet får vi presentert en 4-rettes som frister. I tillegg bestiller vi kyllingvinger med blåmuggdip.

Den første retten vi får ...

Nei, vent. Vi får alle rettene mer eller mindre samtidig. Ikke helt ideelt når flere av rettene er store, varme og friterte.

Spoiler alert: Noe av fettet rekker å størkne før vi rekker å spise det.

En av rettene som lider, er bodegaens vri på mac & cheese. Deres versjon er formet til små baller og fritert. De første vi spiser, er deilig sprø utenpå og ostete og myke inni. En ordentlig crowd pleaser.

Men vi vil jo smake på alle rettene mens de er varme. Dermed må vi ta en pause fra ostebollene. Når vi senere går inn for runde nummer to, er ostesausen ikke lenger myk og innbydende. Den er blitt tørr og hardere.

Mens maten er blitt servert, har også cocktailglasset mitt blitt tomt. Jeg spør hva de har på glass av vin.

Svaret: De har masse deilig på glass. Masse hvitt, rødt og oransje.

Kanskje en floral hvitvin, spør jeg. Jo, da burde jeg ta Grüner Veltliner fra produsenten Meinklang, svarer servitøren. Ikke til forkleinelse for vinen, men denne har jeg fått så mange steder at jeg gjerne vil prøve noe annet.

De har jo så mye godt, er jeg blitt lovet.

– Hmm, nei, det er liksom bare den, sier han. Ok, kanskje jeg skal prøve det dere har av oransjevin på glass.

Nå blir det hektisk ved vinskapet. En annen servitør blander seg og begynner å ta frem en flaske.

– No! She asked for orange!

Så kommer begge bort. Den andre servitøren foreslår at jeg bestiller et glass Meinklang. Servitøren vår sier at nei, den ville hun ikke ha. Og så spør han meg:

– Hva med en Guinness?

Det ender opp med at jeg får et glass pet nat fra Biocult. En lett og leskende vin.

Etter kaoset det har utløst å bestille vin, kan vi endelig rette oppmerksomheten mot maten igjen.

Som sagt: Alt blir servert samtidig, og mye har rukket å bli kaldt.

Jeg har glemt litt at temaet er sørstatene og hip hop mens jeg har hastet meg gjennom rettene. Jeg er ganske sikker på at opplevelsen ville vært tre hakk bedre om jeg fikk én rett av gangen.

Da hadde jeg rukket å snakke med vennen min. Jeg hadde rukket å nyte maten. Jeg hadde fått med meg musikken og omgivelsene. Og jeg hadde sikkert tatt et glass eller to til. Og det må jo være i Paul’s interesse.

Jeg har heldigvis alltid plass til dessert. Og akkurat i kveld er jeg veldig glad for det.

Peaches & cream. En klissete og søt ferskenpai med myk og frisk tjukkmjølkis. Jeg glemmer nesten kaoset som har utspilt seg.

Men bare nesten.