Rørende drama om motekongen Cristóbal Balenciaga

«Balenciaga seksualiserer barn i reklamekampanje».

Da det dukket opp bilder av barn som holdt kosebamser iført det som lignet bondage-utstyr, kom de negative reaksjonene mot motehuset raskt.

Skaperen av Balenciaga ville neppe likt dagens virkelighet. Jeg tror han snur seg i graven av mislykkede reklamekampanjer og manipulerte bilder av paven ikledd motehusets boblejakke.

Med Demna som hoveddesigner har Balenciaga utfordret konvensjoner og provosert. I sin søken etter oppmerksomhet har han ført sine modeller gjennom søle og snøstormer. Kjendiser har slåss om å få fronte klærne.

Motehuset har alltid vært kompromissløst i sin jakt på nye uttrykk. Men det var kanskje ikke dette skaperen så for seg da han åpnet sin første butikk i San Sebastián i 1919.

Serien tar for seg tiden i Paris. Her etablerte han seg som den ubestridte motekongen. Serien følger designeren gjennom oppturer og nedturer både på jobb og privat ganske kronologisk.

Alt er som man kan forvente av et biografisk drama. Det er også lett å se at serien må ha hatt et romslig budsjett. Filmfotograf Javier Agirre leverer utsøkte og sensuelle bilder.

Kamera dveler ved moteskaperens kreasjoner der de vises frem av vakre modeller. Serien har klare paralleller til den sublime «Phantom Thread», og noen catwalk-sekvenser tåler vi. Heldigvis bikker det ikke over i mote-porno. De underholdende og lekre sekvensene brukes til å vise oss kunstnerens eksentriske trekk, men portrettet er balansert.

Motedesignere er i skuddet for tiden. Historien om Gucci ble fargerikt skildret i «House of Gucci». Senere i år kommer det serier om Dior og Lagerfeld. Klær er et tema som berører oss alle. Mote, derimot, representerer mye mer enn et enkelt klesplagg. Det handler også om penger, makt og innflytelse.

Balenciaga var en av designerne som ga haute couture den statusen det har i dag. Han kultiverte mystikken rundt seg selv, holdt seg unna offentlighetens søkelys og unngikk pressen.

Det er kanskje årsaken til at serien farer med harelabb over andre verdenskrig. Vi vet at han var oppgitt over at nazistene ikke likte hattene hans. Hvor han sto politisk, er mer usikkert. Skal vi tro serien, var han en konservativ person.

Den spanske borgerkrigen førte ham til liberale Paris, men han sto aldri åpent frem som homofil. Hans forhold til Wladzio d'Attainville (Thomas Coumans) er rørende fremstilt og utgjør bærebjelken i de første episodene.

Da Balenciaga stengte motehuset i 1968, ga han et intervju til Prudence Glynn (Gemma Whelan). Hun var moteredaktør i The Times. Samtalen mellom de to rammer inn seriens handling. Fortellergrepet er klassisk og gir serien en konvensjonell stil.

Selv om det er klart at Balenciaga var et perfeksjonistisk mareritt, portretteres han med måtehold. Serien faller heller ikke i fellen om å hylle det plagede mannlige geniet. Motehistorikk og personlig drama veves fint sammen.

Gjennom serien trer mennesket frem med alle sine særheter. Mye av æren for dette skyldes Alberto San Juan. Skuespilleren lar oss komme bak fasaden og inn under huden i sitt fintfølte portrett.

Med tanke på hvordan Balenciaga endret og satte sitt preg på moteverden, kunne jeg sett for meg at serien utfordret formspråket mer. Vi vet det er mulig. Se på «Makta».

Selv om serien er strukturert som et klassisk drama og til tider kan virke litt bedagelig, er serien elegant. Etter hvert blir fortellingen både medrivende og rørende.