Bradley Cooper som vellykket skaphomo i «Maestro»

Det stormet rundt regissør og hovedrolleinnehaver Bradley Cooper i høst. I filmen «Maestro» er han utstyrt med en neseprotese for å ligne på den amerikanske komponisten og dirigenten Leonard Bernstein (1918-1990).

I sosiale medier mente flere at neseforstørrelsen underbygde jødiske stereotypier. Hollywood-stjernen ble anklaget for antisemittisme. Til slutt rykket Bernsteins tre barn ut og forsvarte Cooper.

Neseprotesen fremstår unødvendig og skygger for Coopers prestasjon. Til sammenligning leverer hans motspiller, Carey Mulligan, et formidabelt portrett av Bernsteins kone, helt uten neseprotese.

På tross av gnisninger utenfor lerretet, tar det lang tid før konfliktene i selve filmen åpenbarer seg. Først etter én time, inntreffer en glimrende scene som viser hva som står på spill i «Maestro».

Verdensberømte Bernstein har en tenåringsdatter som er skikkelig lei seg. Hun har hørt rykter om at faren har et dobbeltliv. «Ikke fortell henne sannheten», sier jentas mor (Mulligan) til Bernstein. Dermed setter han seg ned med datteren og lyver henne rett opp i ansiktet. Den dirrende scenen har en sårbarhet som filmen frem til da har manglet.

«Maestro» fremstiller Bernstein som et kunstnerisk geni som aldri opplevde turbulens på jobb. For de av oss som har sett «Tár», virker kanskje det litt pussig. Riktignok handlet «Tár» om en fiktiv kvinnelig dirigent, men dramaet boret dypt i hvor sterk rivaliseringen kan være på toppen av orkesterbransjen.

«Maestro» stiller aldri spørsmål ved Bernsteins talent eller lederstil. Derimot vil den at vi skal ha sympati med ham fordi han tilhørte to minoriteter. Han var bilfil og jøde med familiebakgrunn fra Ukraina.

I starten av karrieren ble han oppfordret til å endre etternavnet til Bern. Ved å viske vekk sin jødiske identitet ville han få flere karrieremuligheter, lød oppfordringen.

Regissøren kvier seg imidlertid for å vise oss jødehat eller homofobi. Fordommene blir mer et bakteppe som er underforstått og nevnes i små drypp.

«Maestro» tviholder i stedet på den gode stemningen. Dette filmuniverset er skikkelig deilig å være i.

Vi ser vakre, begavede og livlige mennesker som oppnår stor suksess. Det blir liksom litt enklere å se på andre folks problemer når de foregår i glamorøse omgivelser.

Bruken av Bernsteins storslåtte musikk i filmen er medrivende. Det pirrer lysten til å høre mer av ham.

Skal vi tro filmen og Wikipedia, levde Bernstein ganske åpent som homofil ung mann i New York. Likevel giftet han seg med den chilenske skuespilleren Felicia Montealegre (Mulligan). Filmen kretser rundt deres forhold. Den insisterer på at Bernstein ikke giftet seg utelukkende for å ha en plettfri fasade.

Hvordan påvirket det Bernstein at han måtte leve et dobbeltliv? Bortsett fra i den gripende scenen med datteren, graver ikke «Maestro» dypt i orkestergraven for å utforske hva dette kan ha påført Bernstein av livssmerte.

Filmen fremstår ikke som en innsideberetning fra underholdningsbransjen på samme måte som Elliot Pages harmdirrende oppgjør med Hollywood. I sin selvbiografi «Pageboy» (2023) oppsummerer han deler av Hollywood som «falsk, tom, homofob».

I «Maestro» er det først og fremst Bernsteins kone som målbærer belastningen ved å leve et dobbeltliv. Hun godtar at ektemannen har mannlige elskere, men føler at hun har lurt seg selv til å tro at hun kan klare seg med så lite kjærlighet. Carey Mulligan er enestående når hun spiller ut denne tapsfølelsen.

I en glattpolert film om Leonard Bernsteins begivenhetsrike liv er det konas skjebne som gjør sterkest inntrykk. Takket være Carey Mulligans Oscar-verdige innsats.