«Hard Truths» er en kompromissløs tolkning av raseri

En hovedrolle skal ikke logre for publikum. Det er nok av eksempler på «monstre» som oppnår noe magisk ved at vi likevel får sympati med dem: Tony Soprano, Michael Corleone, Lady Macbeth ...

Kvinnelige skuespillere har fått langt mindre å gå på her. Kanskje vil Marianne Jean-Baptistes hovedrolle i denne filmen utvide rommet. Det som gjør rollen spesiell og interessant, er at manusforfatter og regissør Mike Leigh ikke gir oss mye bakgrunn eller kontekst.

Vi vet ikke hvorfor Pansy er så rasende. Å hevde at hun trenger sinnemestring, er en underdrivelse.

Hun er en frådende katastrofe av paranoia, hypokondri, agorafobi – det er enklere å fastslå hva hun ikke herjes av. Vi ser hvordan hun forvandler sin middelklassetilværelse i forstaden til et mareritt for familien; sønnen skyr henne, ektemannen er maktesløs.

Så ja, dette er hovedpersonen Mike Leigh ønsker at du skal bli bedre kjent med. Er du utålmodig av natur, er kanskje ikke dette filmen for deg. Jeg spurte meg selv på et tidspunkt om dette var filmen for meg. Det er likevel umulig å ikke la seg fascinere – og utfordre – av Marianne Jean-Baptistes kompromissløse tolkning.

Og jeg ble sittende, ikke minst fordi jeg forventet et svar – et hvorfor. Eller i det minste var jeg nysgjerrig på hvordan regissøren Mike Leigh ville løse dette. Men kanskje var det naivt av meg. For bør det egentlig finnes noe ferdigtygd og tilfredsstillende svar?

Pansy tilhører en britisk-karibisk middelklasse som fra utsiden ser ut til å ha lykkes godt. Hjemmene deres er prydelige og bomiljøet fredelig, ja, nesten idyllisk. Kontrasten mellom Pansy og søsteren Chantelle (Michele Austin) er påtakelig.

Mens Pansy ser fiender og farer overalt, selv blant de kurrende duene i hagen, er Chantelle inkluderende og omfavnende. De vokste opp med den samme moren, men husker henne forskjellig. Alt vi får vite, er at Pansy måtte ta større ansvar da moren ble dårlig. Men minner fra oppveksten er bare en av mange kriger Pansy utkjemper med seg selv og omgivelsene. Bare en tur til butikken kan utarte til utskjelling av andre kunder og de ansatte.

Filmens klimaks inntreffer da Chantelle overtaler søsteren til å bli med til morens grav, for en felles middag med begges familier etterpå. Det blir selvsagt en klein affære. Chantelles to døtre er vellykkede og utadvendte, Pansys ektemann og sønn er stumme og rådløse.

Derfor blir middagen en masterclass i Mike Leighs metode. Eller kunsten å la et sammenbrudd i kommunikasjon utspille seg. Noen vil kanskje reagere på at det ikke stilles noen diagnose, eller at noen råder Pansy til å få hjelp. Men kanskje er de forbi det stadiet. Mike Leigh holder uansett kortene tett til brystet og nekter oss enkle innganger til fortolkning.

Leigh er kjent for en myteomspunnet metodikk som handler om å la skuespillerne forberede seg lenge til rollene. Det har gitt både Gullpalme («Hemmelighet og Løgner») og Gulløve («Vera Drake»). I denne filmen er Leigh tilbake der han en gang startet i BBC: i det intime dramaet som kammerspill.

Her er skuespillerne hovedinstrumentet, mens det filmatiske, resten av det visuelle universet, trekker seg beskjedent sammen i bakgrunnen. I en psykologisk horror-versjon ville det visuelle gitt oss atmosfære å puste i, og en avstand til hovedpersonens traumer. Men Leigh er en realist av strengeste sort og tillater ingen visuelle krumspring som tiltrekker seg oppmerksomhet.

Vi er ment å se inn i avgrunnen Pansy står overfor, ved siden av henne. Og om vi ikke kan utstå henne, så er det bare en del av planen. Men hvor langt kan han tøye strikken? Jeg ble sittende og beundre Jean-Baptistes tolkning omtrent slik jeg ville beundret en gladiator som er tvunget til å kjempe med ene hånden fastbundet. Hun gjør det maksimale ut av det. Men hun forblir litt for ofte en uinntagelig festning av raseri og nevroser som utmatter mer enn hun avslører.

De brutale sannhetene filmens tittel antyder, er først og fremst å finne i hovedrollens kompromissløse skall. Dette er baksiden av Leighs metode: Når skuespillerne går så dypt at de nesten ikke kommer opp til overflaten igjen.