Fra hektisk såpeopera til mørk magi

Det knirker voldsomt i forskalingen til «Dune: Prophecy» gjennom den første episoden. Eksposisjon – det fine fagordet for forklaringer – velter ut av TV-skjermen. Skuespillerne har mye å fortelle. De må vise frem så mye interiør og pynt at huset fylles til pipen.

Skuespillerne finner ikke plassene sine i historien. Kun storheter som Emily Watson og Mark Strong klarer tidlig å bidra til noe annet enn en hektisk, montasjeaktig såpeopera. Etter en halvtimes tid undrer jeg på om Temu har sendt en «billig-Dune» fra Kina. Dette kan da ikke være beslektet med de to briljante «Dune»-filmene Denis Villeneuve har gitt oss. Rakner det fullstendig?

Heldigvis ikke.

Allerede i episode to faller bitene på plass. Den nødvendige stablingen av historien er unnagjort. Mørket senker seg. Historien får vingespenn og flyr av gårde.

«Dune: Prophecy» er en forløper til de to filmene som har gått på kino. Den er basert på Frank Herberts dystopiske univers om Paul Atreides' herjinger på ørkenplaneten Arrakis og omegn. Mer spesifikt henter den historien fra sønnen Brian Herberts «Sisterhood of Dune».

Serien går 10.000 år tilbake. Vi følger dannelsen av søsterskapet Bene Gesserit. Etter at de tenkende maskinene er knust i fillebiter av seirende mennesker, oppretter de sin hekseorden for å sikre orden.

Bene Gesserit har overnaturlige evner. Disse skaffer de seg gjennom intens meditasjon. De bruker kreftene til religiøs og sosial kontroll ethvert kalifat kan drømme om. Allerede i den andre filmen kunne man forveksle Bene Gesserit med IS.

I serien er dette enda tydeligere. Denne kontrollen bruker de til å styre universet, sist sett på IMAX med Paul Atreides som søsterskapets siste stjerneprodukt.

Angående IS, så følger vi også her to søstre: Valya og Tula. De er to viktige, unge kvinner fra Harkonnen-slekten vi også kjenner fra filmene. Søstrene bærer et brutalt nag til alle som har Atreides til etternavn. Hvorfor? Hvordan spiller de ut dette naget? Det er det «Dune: Prophecy» handler om.

Når «Dune: Prophecy» har forklart store mengder stoff, ikke ulikt Linda Hamiltons fortellerstemme i «Terminator 2: Judgment Day», kan serien presist formidle søstrenes vei ned i hevnens avgrunn. Det fascinerer å se hvor kompromissløst serien går inn i denne materien. Der filmene brukte hollywoodsk godhet for å forføre oss til å tro at noen i «Dune»-universet har edle motiver, river serien raskt ned denne illusjonen.

Boklesere vet at «Dune» byr på så intrikate politiske krangler at ond, hensynsløs kløkt er beste måte å overleve på. De vet også at stormannsgalskap og ekstreme ambisjoner er et virus karakterene er smittet av. Serien forklarer hvorfor det må være slik i Frank Herberts rike univers.

Samtidig gjør serieskaperne det ekstra ubehagelig gjennom paralleller til moderne radikalisering. Bene Gesserit-damene er frivillig hjernevasket. De som lar seg lede, belønnes med nær uinnskrenket makt over andre mennesker. Hørt det før, kanskje i nyhetene?

Den unge prinsessen Ynez sukker oppgitt i den første episoden. «It's all politics. We are all just pieces on the board, to be played in the pursuit of power and spice». Konklusjonen hennes er banal, men tydelig. Den fungerer som et kart for terrenget vi skal inn i. Det handler bare om makt. Her er også årsaken til at meningene er delte om «Dune»-filmene.

Kritikere sier de savner varme i filmene. De etterlyser mennesker man kan føle noe med. «Dune»-filmene byr ikke på dette, men «Dune: Prophecy» tar oss med så langt tilbake at man kanskje får forklart hvorfor.

Konseptets tese er ikke bare at all jakt på makt spiser opp sine representanter. «Dune» leter etter punktene der menneskelig varme ble slukket av et altoppslukende mørke. Slik knytter serien seg tett til filmene tross den lange avstanden i tid.

«Some men just want to watch the world burn», sa en klok butler en gang. «Dune: Prophecy» diskriminerer ikke. Den inviterer utvalgte kvinner inn i denne kategorien. Det er denne forvitringen av sinn, totale sjeleformørkelser, som gjør «Dune: Prophecy» severdig og interessant.

Tyske Volker Bertelmann leverer god musikk som en hyllest til Hans Zimmers filmtema. Emily Watson gjør sin beste TV-innsats siden «Chernobyl». Mark Strong er stødig som fjell i sin rolle som keiser Javicco Corrino. Jessica Amy Barden skriver stjernesøknad som den unge Valya, som virkelig får boltre seg utover i episodene.

I en ramme av episke kulisser og kontrollert historiefortelling ender «Dune» opp som en overraskende brutal forløper til filmene som nå krever enda et gjensyn.