«Dune: Part Two» er en triumf av en film

Mitt hode er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg nok ikke er den letteste å selge episke verdensrom-historier til. Jeg bryr meg som regel mest om fortellinger som foregår blant mennesker her nede på jorden.

På de to og et halvt årene siden første film har verden svingt i en retning som gjør at valgfrie diktatorer og aktuelle kriger kan leses inn overalt.

Men jeg har respekt for at det sitter forfattere og bygger enormt gjennomtenkte fantasiverdener. Og jeg elsker at Frank Herberts roman lever i beste velgående 59 år etter at den kom ut, og at det gjennom årenes løp er blitt gjort flere mislykkede forsøk på å filmatisering.

På storfilmer av denne typen kan jeg la meg distrahere av småting som at Frimen-folket går med plastslanger inn i neseborene. Er det for å ta vare på kroppens fuktighet i det knusktørre ørkenklimaet? Blir det ikke vanskelig for dem å kysse? Det kan jeg bli sittende og tenke.

Og hvorfor har fienden et navn som høres ut som en finsk badstuprodusent? Og skal jeg virkelig orke å ta innover meg all denne fiksjonelle mytologien?

Svaret på det siste spørsmålet er, selv om det overrasker meg, et rungende ja.

Bare kom med plastslanger og alt sammen. For styrken i Villeneuves film er at det er så pent gjort. Jeg går rundt og måper som om jeg er på en kunstutstilling i et berømt galleri.

I enda større grad enn den første filmen er denne et visuelt og auditivt kunstverk. Hans Zimmer leverer forbløffende musikk som matcher det visuelle i alt og ett. Tablåene tar pusten fra en.

Vektløse angripere forserer en klippe, en sol avskjæres av to måner. Baron Harkonnen iscenesetter en gladiatorkamp for sin ultra-onde nevø, utført i blek svart-hvitt og i utstudert Leni Riefenstahl-stil, og sandormene seiler som konvoier gjennom ørkenen.

Siden premieren på Denis Villeneuves «Dune» for to og et halvt år siden, har jeg to ganger sett den helt uvanlig fascinerende dokumentarfilmen «Jodorowsky’s Dune». Den forteller historien om da kult-regissøren Alejandro Jodorowsky på midten av 1970-tallet gjorde et forsøk på å filmatisere «Dune».

Han foretok årelange forberedelser og fikk med seg et vanvittig skuespillergalleri bestående av blant andre Salvador Dalí, Orson Welles, Gloria Swanson og Mick Jagger. Pink Floyd skulle lage musikken. H.R. Giger, som senere skapte det ikoniske Alien-monsteret, skulle stå for utformingen av Baron Harkonnens palass.

Hollywood syntes Jodorowsky var for sprø. Produsent Michel Seydoux klarte ikke å skrape sammen de siste millionene. Men hans slektning Léa Seydoux spiller i Villeneuves film, så alt henger sammen på vidunderlig vis.

Poenget er at teknologien som skal til for å lage en filmatisering på dette nivået, ikke har eksistert før. Men nå finnes den. Villeneuve, sammen med sin armé av spesialister, spiller på den som på en stradivarius.

Ørkenfolket kjemper mot kolonistene, og Paul Atreides (fortsatt spilt av en stødig Timothée Chalamet) slutter seg til dem. Sammen med sin mor og sin ufødte søster, er Paul den siste Atreides. Han kan være profeten ørkenfolket har ventet på.

Javier Bardem gjør en fascinerende tolkning av fundamentalisten Stilgar. Villeneuve lar ham si, med et nikk til Monty Pythons «Life of Brian», at det at Paul er for ydmyk til å kalle seg profet, er et soleklart bevis på at han er det.

Spenningen mellom Paul og Frimen-kvinnen Chani (Zendaya) tilfører en kjærlighetsnerve i dette ellers nokså kalde, «Makta»-aktige politiske spillet. I tillegg bringer Rebecca Ferguson som Pauls mor Lady Jessica, inn en mystisk overbygning med sine uvanlige evner og sin kontinuerlige, og smart fortalte, kommunikasjon med sin ufødte datter.

Så kan man innvende at det ikke er mye å gripe tak i rent emosjonelt, og at dette atter en gang er den samme gamle historien: om den undertrykte urbefolkningen som må kjempe for sin overlevelse mot kyniske kolonister på jakt etter landområder og/eller verdifulle råvarer.

Men dette er på en måte selveste urfortellingen. Den tilsynelatende svake som ved list slår den store. Det er en drøm som ligger nedfelt i oss etter utallige overleveringer og knuste drømmer.

Klisjeene kunne ha stått i kø, men Villeneuve danser seg gjennom det uten store feiltrinn. Det finnes noen steder hvor stillhet hadde vært bedre enn replikker, og betydningen av krydderet er en påstand, på samme måte som i første film. Men alt i alt er dette en triumf for sci-fi-sjangeren.

Det legges opp til en film nummer tre. Villeneuve sier at det avhenger av hvordan det går med denne. Jeg kan røpe her og nå at det kommer til å gå veldig bra.