Pia Tjelta glitrer i film om farlig begjær

Hun er i den alderen da mange kvinner begynner å føle seg usexy og uattraktive. Han er 18 år – ung og viril.

På Vestlandet møter norsklæreren Eva (Pia Tjelta) 18-årige Amir (Tarek Zayat) på et lokalt mottak. Hjemme er hun gift med ordføreren, herlig spilt av Kristoffer Joner. Premisset er velkjent, men fortsatt betent: den eldre kvinnen og den unge mannen, begjæret som kortslutter dømmekraften.

Før ble historien om den eldre kvinnen som fanger den unge og uskyldige mannen i sitt edderkoppnett, ofte fortalt fra hans synspunkt. «The Graduate» (1967), der Mrs. Robinson (Anne Bancroft) forfører Benjamin (Dustin Hoffman), er kroneksemplet.

Idet flere kvinner stiller seg bak kamera, endres også perspektivet.

Halina Reijns «Babygirl» (2024) er et ferskt eksempel der Nicole Kidman utfordrer grenser, og det er til tider usikkert hvem som leker med hvem. I «Se meg» tar spillefilmdebutant Nina Knag tak i samme materie.

Idet en bølge av flyktninger ankommer landet, maner ordføreren til skippertak og solidaritet. Eva melder seg som lærer på det lokale flyktningmottaket. Her treffer hun Amir (Tarek Zayat). De to finner tonen over «Folk og røvere i Kardemomme by». Det er ikke tilfeldig at det er akkurat Thorbjørn Egner som leses på trappen i solskinnet. Moralen er at du skal være snill og grei, og ellers kan du gjøre som du vil.

Hverken Eva eller Amir har lyttet godt til Egners budskap. Knag viser tidlig hva som driver dem: egoisme forkledd som omsorg. Etter hvert tar han initiativet og kysser henne. Hun lar seg villig forføre.

Som publikum blir du også forført. Ikke av historien, men av Pia Tjelta.

Det gikk opp for meg hvor intens hun er foran kamera i selvmordsdramaet «Blindsone» (2018). Hun har en enorm tilstedeværelse. I rollen som Eva kler hun seg naken – bokstavelig, men også følelsesmessig. Hun lar deg føle begjæret som ligger som en trykkoker under overflaten. Tjelta gjør Eva kroppslig: blikk, pust, en rastløshet som ligger under huden. Hun overspiller ikke og er rå natur. Tjelta fikk prisen for beste skuespiller under filmfestivalen i Karlovy Vary. Det er velfortjent.

I scenene med Zayat er kjemien konkret og ubehagelig ærlig. Han gir Amir en blanding av sjarme og mørke som gjør risikoen troverdig. Det er ikke vanskelig å tro at Eva er villig til å risikere mye for den unge mannen.

Pia Tjeltas fasetterte spill fikk meg nemlig nesten til å glemme at Nina Knag og Kathrine Valen Zeiners («Made in Oslo») manus også har noen svakheter. Evas begjær har jeg lett for å tro på, men Amirs motiver er for vage.

«Se meg» burde gravd dypere i den skjeve maktbalansen. Maktubalansen mellom lærer og asylsøker utforskes mer som antydning enn som analyse. Eva er eliten som oser av godhet når det passer henne. Filmen lar det stå åpent om Amir manipulerer – eller om han primært er et offer – uten å bore dypt i konsekvensene.

Detaljene rundt Amirs identitet og saksbehandling er også til tider lite troverdige og svekker alvoret i dramatikken. Jeg liker nyansene i historien, samtidig synes jeg ikke at Knag graver dypt nok i mekanismene som til slutt får alt til å rakne.

«Se meg» svever mellom det klassiske dramaet og thrilleren. Dramaet vinner, selv om Olav Øyehaugs drivende musikk skulle tilsi noe annet. Filmen bygger opp til en spenning som aldri forløses. Det filmen virkelig får til, er å vise hva som skjer når to mennesker bruker hverandre for å slippe unna seg selv. Det er lett å glemme svakhetene når Tjeltas presise, kompromissløse nærvær løfter filmen.