«Toves værelse» er briljant og infam

I rekken av ekteskapshelveter kommer dette høyt opp. Som tittelen antyder, befinner vi oss bokstavelig talt i ett rom.

Paprika Steen, Lars Brygman, Joachim Fjelstrup og Sonja Oppenhagen er alle fullstendig lysende i Martin Zandvliets korte og kompakte film.

Vi får riktignok glimt av en korridor og en trapp, i tillegg til noen scener fra et badeværelse hvor Tove Ditlevsen (Steen) trekker seg tilbake for å kvikke seg opp eller roe seg ned med en sprøyte når det går som hardest for seg.

Ellers er vi bare i en stue, og vi ser en dør inn til ektemannen Victor Andreasens rom, eller værelse, som jo er det riktige ordet her.

Tove Ditlevsen var og er elsket for sin skrivekunst som ofte lå tett opptil hennes eget liv. Ditlevsens mest leste bøker er erindringsromanene «Barndom», «Ungdom» og «Gift» (1967 og 1971).

Det er ofte rystende saker. Hun levde hardt. I 1976 tok hun livet sitt 58 år gammel. Den siste boken, «Vilhelms værelse», varslet selvmordet hennes og kom ut et halvt år før hun døde. Løst basert på den, og sannsynligvis på en helt masse annet, har Jakob Weis skrevet teaterstykket og manuset til denne filmen.

Det er fantastisk skriving. Tett på, intenst, nådeløst, glimtvis ømt og mest av alt infamt.

Filmen har likheter med de sjelelige brutale sekvensene i flere av Ingmar Bergmans filmer. Forskjellen er at tempoet her er høyere. Den deler også visse likheter med «Who’s Afraid of Virginia Woolf?» og for eksempel Märtha Tikkanens «Århundrets kjærlighetssaga».

Tove og Victor (Brygman) bryter hverandre så langt ned som det er mulig å komme. Men så elsker og trenger de også hverandre. Han håner henne og har elskerinner. Hun mener han misunner hennes talent, for på tross av sitt store intellekt, kan Victor selv ikke skape noe som helst.

Inn i dette kommer dikteren Klaus Rifbjerg (Fjelstrup) på lunsj. Stakkaren får mer enn han har bedt om. Langt mer.

Steen fremstiller Ditlevsen hudløst, men også slagkraftig og raffinert. Hun nyter å ta igjen overfor Victor, samtidig som situasjonen knuser henne.

Brygman er helt kostelig. Det er lenge siden jeg har sett noen være så slem og hatefull på film og samtidig holde seg innenfor en slags troverdig realisme. Victor lar både Tove og Klaus gjennomgå når han tvinger dem til å iscenesette ydmykende episoder fra en reise til Studentersamfundet i Trondheim.

Til tider er fornedrelsen så utspekulert at den på samme tid er frydefull og nesten ikke til å holde ut.

Til sist lar paret oss ane at dagen som for de fleste av oss heldigvis overgår et helt livs krangel og konflikt, har vært ganske vanlig for dem.

På dette tidspunktet tenke jeg; vær så snill, slutt nå, da vil det være en perfekt film. Og det gjorde den. Og det er den. Ikke alle filmer vet når de bør slutte.

Et sjokkerende vendepunkt i filmen stammer fra opplysninger om Ditlevsens og Andreasens liv som ganske nylig kom i bokform. Det er omstridt, men ifølge Ditlevsens barnebarn samtidig sannsynlig. Men vilt er det. Og grotesk grenseløst.