Noen saker er så underlige at de formelig skriker om å få sin egen dokumentar. «Direktøren» er en slik sak.
I 2014 ble Telenor Arena-direktør Øystein Flenning knivstukket ni ganger i sitt eget hjem. Det unge amerikanske ekteparet Neil og Eryka ble arrestert. En bloddryppende Neil ble siktet for drapsforsøk.
Sushi og champagne endte med kniv
Paret hadde truffet Øystein på oktoberfest i München. Den norske direktøren inviterte på overnatting om paret skulle dra til Norge. Det fuktige løftet ble innfridd da Neil og Eryka plutselig var på ferie i Norge. En hjemmekveld med sushi og champagne endte med drapsforsøket.
Historien er brutal, men foreløpig lett å følge. Det overraskende er at det til slutt er Øystein som blir dømt for vold mot Eryka. Neil handlet i nødverge, mener det norske rettsapparatet.
Hva skjedde bak funkisvillaens vegger denne bekmørke natten? Og hvorfor dukket ikke politiet opp, selv om direktøren ringte og sa at «det sitter noen her som sier de skal drepe meg»? Saken har det meste. En mystisk middag. En norsk direktør. Turister med blod på hendene. Arrogant politi. Sinte advokater.
Øystein Flenning ble knivstukket og nesten drept. Senere ble han selv dømt. Hva skjedde kvelden da han hadde besøk av et amerikansk turistpar? Foto: TV 2
Politiet leker østers
La oss ta seriens åpenbare mangler først. Fravær av viktige kilder er et problem. Hverken Neil og Eryka eller politiet vil la seg intervjue. Førstnevnte fordi de forventer en dokumentar med slagside mot dem. Sistnevnte mener saken er nok belyst i rettsvesenet.
Sannsynligvis handler politiets taushet like mye om de grove feilene de har gjort, fra den svake responsen på nødsamtaler til neglisjering av viktig etterforskning. At politiet leker østers, skal selvsagt ikke hindre journalistikk, så dette er ikke et argument mot «Direktøren».
Øystein Flenning ble knivstukket og nesten drept. Senere ble han selv dømt i den samme saken. Foto: TV 2
Tilgang på avhør er et stort pluss
Spørsmålet blir da hva regissør Karianne Berge og kollegene hennes kompenserer med. Svake dramatiseringer med tidlig demonisering av amerikaneren Neil trekker ned. Godt tilfang på etterforskningsmaterial trekker veldig opp. «Direktøren» benytter seg nemlig av avhør av Neil, Eryka og etter hvert også Øystein.
Man føler seg virkelig på innsiden av etterforskningen når politiet og advokat Mette Yvonne Larsen kjekler om hvordan politiet presser Øystein. Disse klippene – som disponeres smart utover i episodene – burde alene gjort at politiet stilte opp for å forklare.
I stedet gir deres fravær vekt til advokat Larsens undring over politiets prioriteringer. Hvorfor var de tidlig mer opptatt av Øysteins slag mot Eryka enn at han ble nær drept med ni knivstikk?
Sjekk også
«Mr. Good – Gåten Eirik Jensen»: Mangler ny sprengkraft
Serien savner en fortellerstemme.
Serien er proft laget, men tidvis for tydelig konstruert. Dramaturgien bygger først opp sympati rundt offeret Øystein, før neste episode gir et mildt portrett av ulykksalige Neil. Mellom her får Flennings advokat Larsen og privatetterforsker Ola Thune mye skjermtid. De er begge på Øysteins side, og intervjuene med dem må sees slik.
Det savnes en fortellerstemme eller en nøytral aktør som kan lose seeren gjennom materien.
Her gjorde «Mr. Good» – serien om Eirik Jensen – et smart grep med å la forfatter Torgrim Eggen bli en nøytral fortellerstemme. I stedet forsøker «Direktøren» å balansere mellom Øystein og Neil. Som seer føler jeg hele tiden at noe holdes tilbake for at det skal brukes senere i historien. Dramaturgien skal tilfredsstille episodeformatet i den moderne true crime-sjangeren, men veiviseren savnes.
«Direktøren» ender opp med at de involverte stiller flere spørsmål enn de gir svar, noe som bare gjør saken enda mer underlig og interessant.
