Theatercaféen – et drama i fire akter

– Har dere ikke fått bestilt ennå? Hovmesteren har et bekymret uttrykk i ansiktet. Vi fikk både meny og hvert vårt glass vin og vann av samme hovmester, men alle servitørene er blitt borte som dugg for solen.

Har vi havnet i en komedie eller tragedie? Bordvenninnen og jeg er usikre, her vi sitter et steinkast fra Nationaltheatret.

Rundt oss utspiller det seg et til tider absurd teater. Særlig bordet med de etter hvert godt utørste forretningsfolkene er en forestilling i seg selv. Venninneparet som bruker laaang tid på å velge hvilket bord de synes er aller, aller best, er også en underholdende enakter.

– Synd at det ser ut til å gå på bekostning av oss, hvisker Bordvenninnen, som vurderer å begå en av dødssyndene på restaurant: å heve hånden og vinke til seg en servitør.

Så vi sitter pent og lar tablåene utspille seg mens vi sakte, sakte sipper til glassene med hvitvin og deretter vannglassene, som også begynner å bli tomme.

Heldigvis har Theatercaféen, den ærverdige kafeen i jugendstil som åpnet 22. desember år 1900, mer å by på enn maten: Lokalet er en interiørmessig perle etter at den ble tilbakeført til fordums prakt i 1971. Tegninger av feterte skuespillere og andre dignitærer ser ned på oss fra veggene.

– Det er over 80 personer som er avbildet, sier Bordvenninnen, som underholder seg med å lete opp fakta om stedet på telefonen mens vi venter. Og venter.

Men der kommer det ikke bare én, men to servitører. Først en som spør om vi har bestemt oss for hva vil spise, og som samtidig tar imot bestilling på påfyll. Deretter en som kommer ilende med en vannmugge. Og lurer på om vi er klare til å bestille.

– Dette er hva jeg kaller ketchupeffekten, sier Bordvenninnen etter at de har gått.

Nå har de tydeligvis koblet seg på, for vi får både drikke og brød i ilfart. Ikke lenge etter kommer også forrettene.

Bordvenninnen har bestilt sjøkreps, mens jeg har latt meg friste av tynnskåret råbiff. Tre slanke, hvitrosa skalldyr ligger på fatet med en kvast dill til. De har fått et strøk estragonsmør før de havnet i ovnen, og snevet av urter kler sjøkrepskjøttet godt.

Det revne kjøttet kommer med en smakstung chällerhockerost fra Sveits, makadamianøtter og syltet jordskokk.

Resultatet er en interessant smaksmiks som gir assosiasjoner til det asiatiske kjøkken med sitt hint av umami og syre. Det hadde jeg ikke regnet med.

Nå har servitørene fått fart på sakene og kommer med gode råd om hva vi bør drikke til hovedrettene. Her viser de både kunnskap og formidlingsglede, så vi har nesten glemt den vanvittig trege starten på måltidet.

Da vi bestilte, spurte Bordvenninnen om det var en rett servitøren ville anbefale, og svaret kom kontant: piggvar!

– Jeg håper det smaker, sier den nye servitøren, som kommer med det gyllenglinsende fiskestykket. Det kommer på en tue av smørsaus med røkt rogn, egg, agurk og dill.

– De har helt rett, dette er et utsøkt stykke fisk. Porsjonen er heller ikke så overveldende som jeg fryktet.

Jeg får prøve en bit av fisken, som virkelig imponerer. Det samme gjør den fete, fyldige sausen.

Min burger er toppet med en cheddar- og blåmuggostmiks og en ganske mild jalapenosaus under. Brødet er knasende sprøtt på toppen, friesene er tynne og gode på smak, aiolien og ketchupen til er gode å dyppe dem i.

... eller er den det?

Til avslutning har vi nemlig bestilt limoncellogranité og en blanding av makroner og trøfler. Graniteen kommer med en yoghurtsorbet og kokosmakron, men smaksbildet sitter ikke helt. Smakene og teksturen gjør den til en grei avslutning, men heller ikke noe mer.

Søte bringebær frisker opp den andre desserten, som også oppleves som en tung avslutning.

Regningen kommer på godt over 2500 kroner for tre retter med vin til.

– Da de først kom i gang, var servicen upåklagelig. Maten er det heller ikke mye å si på, selv om desserten var en overraskende nedtur, mener Bordvenninnen.

– Theatercaféen er en institusjon som alle burde besøke minst én gang, men jeg håper at man er mer på alerten ved neste anledning. De kan bedre, det vet vi.