På Amazonia fikk vi pommes frites til dessert og håpløs service

I det lille havnebassenget utenfor passerer flere båter. Mennene i pikéskjorter på nabobordet følger dem med argusøyne mellom champis-påfyll og dameprat.

Så får de øye på en liten båt, en sjarmerende plastsnekke, som kommer tøffende inn mot kaien. Guttene ler høyt og hånlig.

– Den der kan bare dra igjen, utbryter én av dem høyt.

Vi befinner oss langs Tjuvholmens kveldssolstripe. Der lokker Amazonia by BAR med et matkonsept «inspirert av den latinamerikanske verden», falske planter, guttastemning og utsikt til utegymmen på Filipstad.

Og et måltid som arter seg som et synkende skip.

Etter mye om og men står tre østers på bordet. Vi har fått plass helt ytterst på bryggen. Fra vi satte oss, har en håndfull servitører gått i skytteltrafikk mellom bordet vårt og restauranten.

Først var det noen som brukte ti minutter på å sjekke hva den uspesifiserte delemenyen besto av. Så kom det en ny for å ta drikkebestilling. En tredje snudde på hælen da vi spurte om matanbefalinger.

– Det spørs helt på hva du liker. Alt er godt, svarer den fjerde.

Jaha? Det får bli litt av alt, da. Vente-snacks. Ceviche, taco, biff og salat. Fries. Og dessert. Man skulle jo tro at rekkefølgen på dette måltidet var ganske åpenbar. Der tok vi feil.

Det begynner bra. Østersene er toppet med en syrlig og frekk mojito granita. En deilig motvekt til den delikate sjøsmaken. Vi har også bestilt guacamole og tortillas. Chipsen er crispy og fint saltet, og guacamolen syrlig og frisk. En fin snack til en kald pils.

Herfra og ut sakker det sakte akterut. Først med en utrolig merkelig auberginerett.

Menyen lover stekt aubergine, men vi føler oss lurt. Vi må grave mellom rucola, fiken, valnøtter og rødløk før vi finner noen få biter kald, bløt og smakløs aubergine. Et smaksmessig kaos hvor den vandig auberginen drukner helt mellom nøtter og grønne blader.

Nei takk, neste!

Vi har latt oss friste av en «carne asada» – grillet, oppskåret kjøtt, ofte av flintstek. Denne kommer med chimichurri, maispuré og brokkolini. Den gule pureen er lekker mot den dype blå tallerkenen. Dessverre er kjøttet seigt og tilbehørets sterke farger reflekteres ikke i smaken. Brokkolinien er vassen og maispureen tam.

Motivasjonen synker. Det er dessuten vanskelig å få tak i én av våre fire servitører for å be om drikke, selv om uteserveringen knapt er halvfull.

Birria-tacoen ser ut som et realt kjøttfjell. Det braiserte oksekjøttet flyter over sine lefsebredder. Osten har forsvunnet og løkbitene kan nesten telles på én hånd.

– Oi, den var salt. Jeg vet ikke om jeg klarer en bit til.

Kjøttet har ingen dyp smak av kraft, men er, ganske riktig, ramsalt. Kylling-tacoen står i sterk kontrast til bifftacoen og er tam på smak.

Cevichen er eneste hovedrett som får anerkjennende nikk. De tropiske tonene fra mango og papaya gjør seg godt i den kremete og syrlige dressingen. Men fisken har ligget hakket for lenge i marinaden og blitt litt «overkokt».

Vi er fortsatt småsultne og har bestilt pommes frites underveis. Men potetene har latt vente på seg og nå er alle tallerkener tomme. En ny servitør er innom og spør om vi vil ha dessert. Det vil vi jo, men hvor er friesene?

Klok av skade bestiller vi dessert mens vi har de ansattes oppmerksomhet.

Avstanden fra uteservering til kjøkken er ofte stor. Beskjeder går tapt, maten kjøles ned – det går ofte på kvaliteten løs når man skal servere mat i solskinn. Men noen elementære ting bør man ha kontroll på. Som at pommes frites kommer før dessert.

I stedet lander en syndig skål med jordbær, is, sjokolade og karamell på bordet. En helt ok dessert som tilfredsstiller søtsuget, men ikke noe vi kommer til å huske.

Midt i desserten kommer en annen servitør med fries. Servitøren ser like forundret ut som oss. Potetene er sprø og fint saltet, men nå er vi lei.

Det viser seg at det var kjentfolk i plastsnekken som tøffet innover. Vi ser vårt snitt til å komme oss bort fra uteserveringen og hopper oppi jolla. Det er i det minste et pluss med stedet – du kan stikke av via sjøveien.