På Sabrura kommer sushien med jordbær, kremost og sirup

Alltid fullt, og alltid ledig bord. Slik føles det. For her er det populært, både rundt lunsjtider og om kvelden.

Men lokalene er store, de ansatte er serviceinnstilte, og vi får et bord.

Et japanskklingende ord som viser til harry humor. Sabrura-kjeden ble født i Trondheim og har nå 39 filialer i Norge, fra Tromsø i nord til Grimstad i sør.

I Oslo har de tre restauranter.

«Big kosecombo» heter menyen som roper på oss. Da får vi både «sticks and sushi». Det vil si kjøtt tredd på trepinner og ulike kombinasjoner av sjømat, ris og tang.

Jeg er ikke den som roper høyest om autentisitet. Matkultur utvikler seg og er alltid blitt endret i takt med tid, kultur og menneskene som lager og spiser den.

Men å kalle maki fylt med kremost, chilimajones, sirup og jordbær for sushi er å ta i så til de grader. Såpass at jeg plutselig blir konservativ.

På brettet vi skal dele, er det fire typer maki, samt sataykylling, vårruller, nigiri med laks og nigiri med scampi. Det er masse mat, og vi er tre personer som blir mette for til sammen 649 kroner.

Er forventningene mine for høye? Sabrura er jo en kjede som er kjent for rimelig mat. Problemet ligger vel mest i at du sprekker ganske fort. For hovedelementene er frityr, sirup og ris.

Det er altså lett å bli mett, ikke like lett å bli god og mett.

La oss begynne med de tre typene maki. Formelen er enkel: noe frukt, noe grønt, fritert scampi, mengder med majones og det de kaller teriyakisaus. I realiteten er sistnevnte en mørk sirup med et hint av soyasaus. Risen er kald og bærer preg av å ha ligget på kjøl rett før servering.

De bedre bitene på tallerkenen er kyllingspydene med sataysaus. Ja, det smaker nok en gang fremtredende av sukker, men kjøttet er saftig, og sausen har et tydelig hint av peanøtt.

Vårrullene smaker lite og er kun fylt med kål og gulrot. De må ned i sweet-chilisausen for å smake noe.

Så rart at hun tester à la carte-menyen, når greia med Sabrura er buffeten, tenker du kanskje. Fortvil ikke! Jeg dro tilbake for buffet.

For ja, en buffet der du kan spise så mye du vil for 289 kroner, er nok kjedens trekkplaster nummer én.

Det viser seg at kosecomboen vi delte til lunsj, er en slags miniatyr av buffeten. Vi får de samme bitene, pluss et par overraskelser. Noe er tilnærmet uspiselig, en annen rett forsyner jeg meg av to ganger.

Det positive er at denne buffeten er et veloljet maskineri. Man tar en tallerken og noen plastskåler til saus. Deretter går man og plukker av fat som hele tiden fylles på. Vi begynner med de varme rettene.

Sataykyllingen er som dagen før, passe saftig, for søt, men med smak av peanøtt. Også vårrullene er som sist vi spiste dem.

Varmmatens høydepunkt er kyllingklubber. De har en sprø panering med en god smak av pepper, i tillegg er kjøttet saftig. Denne forsyner jeg meg av to ganger.

Varmmatens, og for så vidt måltidets store nedtur, er fiskepinner. Hadde det ikke stått «fishsticks» på lappen, hadde jeg aldri gjettet at det var fisk i denne retten. Paneringen er sprø, men smaker av papp, og fiskefarsen inni er malt til fiskebollekonsistens. Styr unna denne.

Resten av måltidet består kun av maki. Fatet med nigiri fylles ikke på den halvannen timen vi er der. Laksenigiri må jo være det dyreste de har på buffeten, derfor oppleves det som litt gnient å la fatet stå tomt.

I stedet må vi fylle magen med siruper og fruktbiter. Den beste makivarianten heter Lindesnesmaki. Den består av tempura scampi, avokado og mango, teriyakisaus og kimchisesam, og det er de sterke sesamfrøene som løfter det hele.

Tempura futomaki er en helfritert maki der laksen i midten er blitt overstekt og tørr. Da hjelper det lite med krem i form av Philadelphia, agurk og syltet reddik.

Frostamakien har like lite med Frosta å gjøre som Lindesnesmakien har med Lindesnes å gjøre. Her er det et sammensurium av smaker der den mest fremtredende smaken er jordbær og sukker. Hvis du er på jakt etter den deilige, lette følelsen man kan få i kroppen etter et sushimåltid, må du holde deg langt unna dette.

Masse mat for pengene, rene lokaler, hyggelige og imøtekommende servitører. Det er ting her som fortjener skryt, så jo, jeg skjønner greia.

En etterlysning må jeg komme med likevel: kjærlighet til mat. For det fant jeg ingen spor av i løpet av mine to besøk på Sabrura.