Oslos kanskje mest populære pastasted er overhypet

I skumringen slenger vi nedover Løkka på jakt etter et bedre måltid. Det lyser fristende fra de høye vinduene på hjørnet av Schous plass. Trattoria Popolare på en bella notte? Perfekt!

Stedet er etter hvert blitt en institusjon i hovedstaden. Stedet er yndet for sine gode solforhold på sommeren, og på vinteren kan man hygge seg i de flotte lokalene. Ryktet om den gode oksehale-raviolien er viden kjent.

For to år siden fikk stedet en femmer. Men det hviskes om at kvaliteten har tapt seg.

Vi får raskt et bord, faktisk det eneste ledige. Det er mandag, men stedet er fylt til randen, for det meste av to store grupper.

– Det er jo utrolig hyggelig her, jeg vil faktisk kalle det estetisk behagelig, bemerker en av bordkameratene.

Vi bestiller fire ulike forretter og gleder oss til maten. Men gleden går raskt over i irritasjon. Hvor vanskelig er det å raske sammen en caprese? Det tar 30 minutter før første forrett er på bordet. Til sammen 50 før resten dukker opp.

Et lysglimt i ventingen er deres gode focaccia som vi får servert som brød før maten. Den er saftig og dyppes i deilig olivenolje.

Første forrett som kommer, er spinatravioli. Smaken er blyg. Litt mer parmesan hadde gjort susen. Pastaen er underkokt og vokser i munnen. Virkelig ikke en italiener verdig.

Neste rett er en vitello tonnato, kalde skiver av kalvekjøtt med tunfiskmajones og kapers. Kjøttet er smakfullt, men sausen mangler litt punsj.

I capresen er tomatene overraskende friske og fyldige til å være utenfor sesong. Burrataen er deilig og temperert. De har vært litt gnien på basilikumen og det er ingen balsamico. Ekstra brød har de ikke kommet med.

Det sies at vin og matretter fra samme område passer godt sammen. («What growes together, goes together»). Trattoria Popolare har fulgt denne filosofien ved å ha et bredt utvalg av italiensk vin. Flere får du på glass til gode priser. Resten av vinkartet er delt i to.

Del 1 har et bredt utvalg italienske viner til fornuftige priser. Andre del inneholder sjeldne og unike viner i en høyere prisklasse.

Til antipasti falt valget på en fruktig og konsentrert Etna bianco fra Planeta. Den går godt til de delikate forrettene.

Til hovedrettene vil vi ha en vin som passer til både kjøtt og fisk, men får lite, om ingen, hjelp. I stedet irriterer vår ubesluttsomhet dem, virker det som. Valget faller omsider på en vin fra Sicilia, PT Vino di Contrada 2016. Den er god og elegant. Med en smak av mørke bær, frisk syre og moden aroma går den spesielt godt til kjøttet.

– Skrei på menyen, det må vi ha! Fisk er alltid en god indikator på ferdighetene, sier en av bordkameratene snusfornuftig.

Skreien kommer med smaker fra Middelhavet. Det er en enkel presentasjon med oliven, tomat og blank vinaigrette. Utseendet er delikat. Skreien er nydelig posjert, men blir overdøvet av salte oliven og de søte og syrlige tomatene. Sammen kjører de et sololøp fisken ikke får være med på – det blir ubalansert.

Gryten ossobucco er kveldens favoritt. Kalveskanken er mør. Safranrisotto serveres til. Den har en deilig saus, risen er perfekt kokt og dammene av gremolata fryder smaksløkene.

Neste ut er tagliatelle med villsvinragu. De bommer også på koketiden til denne pastaen. Den er for hard. Raguen er for ensidig på smak, det er mest kjøtt og tomatsaus. Og jeg kan ikke se snurten av andre aromaer som løk eller selleri.

Oksehale-raviolien er god og fyldig på smak og har en deilig kraftaktig saus til. Men jeg savner litt mer fyll i putene. De kunne også vært litt rausere med parmesanen. Retten holder mål, men har nok fått ufortjent mye blest eller så har den tapt seg?

Til nå har servicen vært knapp og fraværende. Servitørene omtrent småløper mellom de store selskapene og virker stresset. Det kan fort smitte over på gjestene. Det er ikke hyggelig å føle seg til bry. Kanskje har suksessen gjort at de har tatt vann over hodet?

Den søte avslutningen på kvelden kommer i form av en tiramisu og panna cotta. Panna cottaen er en liten skive av altfor hard fløte, og har ingen tegn til den påkrevde dissingen.

Tiramisuen har et tykt støvlag av kakao på toppen. Ved første skje føles det som en ørken i kjeften. Kjeksen er møysommelig dynket i kaffe og sprit, men blir noe overveldende. Kremen forsvinner litt, den er for lite søt.

Nei, dere, det er bare å innse det. Pastastedet vi har kunnet stole på, leder oss ikke lenger inn i fristelse. Første bud for italiensk er å kunne servere pasta med riktig koketid. Her spiller flere detaljer inn, og helheten fremstår litt slurvete.

Likevel leverer det på å være et sted som har noen sikre vinnere på menyen. Man skal ei kimse av den gode stemningen de pene lokalene gir. Om du har en favorittrett og en go-to-vin, er dette et sted man alltids kan gå for å sitte lenge med en gammel venn.