Kafé Hjemlengsel

Vi har vært her før. Eller ikke her, men på et sted som ligner. I Bardufoss. I Ringebu og i Balestrand. Og mange andre steder rundt om i Norge hvor ildsjeler driver en mellomting av landhandel og restaurant, med salg av lokale produkter, brukte møbler og hjemmelaget mat.

– Tenk, jeg har bodd i Oslo i tre år, og aldri visst om denne kafeen. Den nordnorske kunden blir matt i stemmen og blank i øynene da hun titter seg rundt i Spor av Nords hjørnelokaler i Kvadraturen.

Etablissementet kaller seg kafé og bar, men er like mye en blomsterbutikk og en antikvitetshandel. I tillegg til forhandler av nordnorske spesialiteter som arktisk salt, kaffe fra Bønner i byen, øl fra Bodø og lefse fra Salten.

Rommene er koselig innredet med bruktfunn, og alt kan kjøpes – både møbler og servise. Bordene er dekket med nydelige små blomsteroppsatser på blondeduker. Samtidskunsten på veggene er selvfølgelig også til salgs.

Kafeen har åpent fra morgen til tidlig kveld, og serverer både frokost og cocktails fra den store kjøpmannsdisken midt i lokalet. Både drinker og øl har lokale navn nordfra.

– Haha, kanskje vi skal starte med en By-karsk, ler Willie. Men nøyer seg med et glass Stetind IPA i stedet. Vi bestiller salte mandler og oliven til aperitiffen, en forrett på deling og pasta og linsegryte til hovedrett.

Men her driver de ikke med oppdelt servering. Her kommer alt på én gang, så det er bare å starte med hver vår «hjertetaco», et salatblad fylt med biter av grillet Halloumi (fra Holmestrand), reddiker, bakte gulrøtter og ristede mandler. Husets misosaus gir et sting av chili til hver bit. Resultatet er en sommerlig, lett og utrolig fresh forrett.

Det passer bra, for hovedrettene er ganske så tunge og passer kanskje bedre en høstettermiddag enn en lys sommerkveld. Men linsegryten med tomat, aubergine og fennikel bugner av god smak. De kunne gjerne fjernet urtestilkene før servering, men ellers er det en nydelig, rustikk gryterett.

Tallerkenen er toppet med sprøstekt bladgrønt og østerssopp, det samme som pastaretten. Den har i tillegg rucola, parmesan – og mengder av fløtesaus. Det er i grunnen det den smaker også. Melk. Retten blir veldig blek, selv om den sprøstekte soppen tilfører noe smak og farge. Det hjemmebakte brødet som serveres til, er litt for tørt til å løfte retten.

Maten serveres på tallerkener som har sett bedre dager. Det er fint med servise fra ulike prestegjeld, men sjarmen tar fort slutt når det er skår i fatene.

Etter de mektige hovedrettene er det ikke dessert som frister mest, men vi kan jo ikke dra herfra uten å smake på spesialiteten – Møsbrømlefse.

– Oh ... wow! En amerikansk turist ved disken ser mildt forundret ut etter at hun har fått smake på brunost for første gang. Hun ber ikke om mer, men studerer servitøren nøye da han tilbereder vår store lefse. Den er laget i Nord-Norge, men varmes på takke i butikken. Så smeltes og smøres «møsbrøm»-sausen på, en klump som i hvert fall består av sukker, brunost og smør.

– Det smaker prim! utbryter Willie. Vi har delt en stor lefse, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få den ned. Det er fett, søtt og kraftig og må være nok kalorier for en tømmerhugger etter en uke i skogen. Etter et stort måltid blir det bare altfor mye.

– Vi kommer tilbake en kald vinterdag, småsultne og kaffetørste. Da tror jeg det smaker, sier jeg.

For det er bare å håpe at Spor av Nord lykkes med sitt morsomme og stolte prosjekt. Oslo trenger slike steder.