Spionasje og mørk prompehumor

Et sted i utkanten av London har den britiske etterretningen i MI5 samlet sine mest udugelige agenter. De har alle gjort håpløse feil.

Angrep på feil mistenkt i en øvelse, slik at 150 mennesker kunne blir drept av en selvmordsbomber. Glemt graderte dokumenter på undergrunnen. Fyll. Narko. Hver og en har rotet det til.

På toppen sitter forsofne Jackson Lamb. Det skitne kontoret hans bugner av whiskyflasker, bedervede takeaway-rester og fylte askebegre. Han har vært toppagent, nå er elsker han å skjelle ut sine ansatte. De jobber i Slough House. De er «Slow Horses».

Så blir en ung engelsk komiker kidnappet og truet med halshugging på Youtube. Nasjonen går i sjokk, men i Slough House ser ivrige Cartwright – han som nesten drepte 149 personer – en sammenheng mellom saken og en høyreradikalisert journalist de overvåker.

Når de ordentlige sjefene i MI5 blander seg inn, skjønner Jackson Lamb at noe stort er på gang.

«Slow horses» er basert på en spennende og rasende morsom bok av Mick Herron. Serien tar bokens mørke, slagkraftige humor på alvor. Den beholder også det sirlige plottet ned til minste detalj. Dermed blir «Slow horses» en serie som er lattervekkende samtidig som den strekker seg mot le Carré-nivået på spionasje.

Selve plottet er inspirert av «Tinker tailor soldier spy». Det betyr verbal action på diverse kontorer, parkbenker og under broer. Ordknappe menn snakker med strenge kvinner. Setninger skrelles til sin indre kjerne, og spyttes ut med den forakt og mistro en god agent må ha til omverden. I dette tilfellet også med en humor ikke ulik den britiske klassikeren «The thick of it».

Her er Gary Oldman nøkkelen som forsofne Jackson Lamb. Han knuser sine ansatte med de mest nedverdigende og velformulerte verbale slag. Samtidig promper han på sjefer, og erklærer høylytt at den billige indiske middagsmaten han har spist snart melder sin ankomst. Det kunne vært plumpt, men fra Gary Oldmans skuespillerrumpe blir det humoristisk spionkunst.

Boken serien er basert på, er fra 2010. Det bærer handlingen preg av. De britiske nasjonalistene oppleves som en anakronisme pre-Brexit, selv om den britiske bomberjakke-nazisten nok eksisterer fremdeles. Det fører også til at selve avslutningen blir noe generisk, selv om «Slow horses» henter seg inn med et frekt koda etter siste skuddveksling.

Det må også påpekes at Mick Jaggers åpningslåt er stemningsfull, men komisk aproposmusikk. «Surrounded by losers, misfits and boozers», snerrer 78-åringen over bilder av Gary Oldman og Kristin Scott Thomas – som spiller Oldmans glatte motstander.

Det oppsiktsvekkende ved serien er likevel miksen av spionasje og humor. Manusforfatter Will Smith – nei, ikke han Will – skriver på sirlig vis humor inn i hver eneste scene hvor Gary Oldman også er en åpenbart knallgod etterretningsmann. Det gjør «Slow horses» til noe mer enn kald krig-mimring. Det hever serien over selvhøytidelige, halvkvedede viser som «Berlin station». Det løfter både serien og Jackson Lamb opp i spionsjangerens eliteserie.