«All of Us Strangers»: Mystisk om kjærlighet i ensomhetens tid

Dette er en av de vakreste og mest melankolske filmene jeg har sett på lenge.

Andrew Haighs fabel om to menn i en høyblokk et sted i London gjorde enormt inntrykk. Da siste scene var over, lå hjertet mitt knust i en pøl av tårer. Samtidig ga denne vidunderlige, men triste filmen meg håp. Forstå det den som kan.

«All of Us Strangers» starter med Adam (Andrew Scott) alene i leiligheten. Han prøver å skrive en oppvekstroman. En kveld banker Harry (Paul Mescal) på døren og sier at han vil «keep the vampires from your door».

Sitatet er fra Frankie Goes to Hollywoods «The Power of Love», og sangen går som en rød tråd gjennom filmen.

Regissør Andrew Haigh, som sto bak den sterke «45 Years» med Charlotte Rampling, har med «All of Us Strangers» laget en dypt personlig film som tar for seg oppvekst, ensomhet og kjærlighetens kraft.

Historien er basert på Taichi Yamadas roman «Strangers», men det er kanskje bedre å si løst inspirert av. Det meste er endret, men selve ideen og mystikken står igjen.

«All of Us Strangers» er mer en fabel enn en realistisk fortelling. Har blodmånen som lyser over byen, ført Adam over i en alternativ virkelighet? Befinner han seg i et parallelt univers, hvor han på et besøk til barndomshjemmet møter sine avdøde foreldre? De spilles fabelaktig og vart av Jamie Bell og Claire Foy.

Foreldrene døde da Adam var barn. Hva ville du som voksen sagt til dem om du hadde fått sjansen? Adam får den muligheten. I noen eksepsjonelt rørende scener hvor han igjen får drikke te med moren sin og prate åpent med faren, konfronterer han sine demoner.

I samtalen med foreldrene forteller han om sin legning. Moren blir opprørt. «Hva med den forferdelige sykdommen?» spør hun. «Mye har endret seg. I dag er det akseptert å være homofil», svarer Adam.

Men selv om det er mer akseptert i dag enn på 80-tallet, gjør det ikke kjærligheten enklere. Traumene fra oppveksten og tiden da homofili var tabu, hjemsøker ham fortsatt.

Like mye som en reise tilbake til barndommen er «All of Us Strangers» en allegori over ensomhet.

Redselen for å ende opp alene sitter dypt i mange av oss. Likevel kan det være vanskelig å slippe et annet menneske inn, vanskelig å la dem se dine mest sårbare sider.

I Adams boligblokk er det lys i bare to vinduer. Den upersonlige boligmaskinen fremstår fremmedgjørende og kald, litt slik som en storby kan oppleves. Adam og Paul blir bilder på ensomme og skadeskutte storbymennesker. De føler seg fortapt, men de søker etter forløsning.

Det er vrient å yte filmen rettferdighet. Regigrepene Haigh benytter seg av, er ikke nødvendigvis kompliserte. Filmen foregår stort sett inne i Adams leilighet og i barndomshjemmet. Hva er det da som gjør filmen så unik?

Jeg tror en av årsakene er at samspillet mellom Andrew Scott og Paul Mescal er så intimt og innmari sårt. De avkler hverandre. Da mener jeg ikke nødvendigvis fysisk, selv om de gjør det også, men mentalt.

Scott og Mescal er så uredde som to skuespillere kan være, mens de borer ned i de mørkeste avkroker av sjelen. Det er fortrolig, skjørt og nært. Du glemmer at du sitter og ser på skuespillerkunst på sitt ypperste og mest intense.

Samtidig dyrker Haigh en drømmende og mystisk atmosfære. Selv om Sarah Finlays produksjonsdesign grenser til det sosialrealistiske, har Jamie Ramsays bilder en drømmende kvalitet. Fargespillet veksler mellom sterke og nesten neonpregede farger og dus og rik 80-tallsnostalgi. Som en liten kuriositet kan jeg nevne at Adams barndomshjem er filmet i huset hvor regissøren vokste opp.

I et intervju med Time forteller Haigh at for ham er filmen en meditasjon over hvor vanskelig det er å leve. Hvor kronglete forhold kan være, og hvor vanskelig det er å forholde seg til alle traumene vi plukker opp på vår vei gjennom livet.

Så enkelt og så vanskelig kan filmen summeres opp. I bakgrunnen synger Holly Johnson:

«I'll protect you from the hooded claw Keep the vampires from your door When the chips are down I'll be around With my undying, death-defying love for you»

Slutten på «All of Us Strangers» skal ikke jeg tolke for deg. Er den optimistisk eller dypt tragisk?

Underfundig er den i alle fall. Uansett hvordan du tolker den, vil den forhåpentlig føre til undring. Du kan ikke be om mye mer fra en god kunstopplevelse.

Til syvende og sist er vi bare stjernestøv i et uendelig univers. Neste gang du er redd for å blottstille dine mest sårbare følelser, slipp inn vedkommende som lover å holde vampyrene unna. Uansett hvor rotete, farlig, smertefullt og kaotisk kjærlighet kan være, er den verdt det.