«Ibelin» er en oppreisning for gamer-kulturen

Å få anmelde film er et privilegium. Men av og til er det vanskelig å være veldig kritisk til en film som er ekstremt rørende.

«Ibelin» er en slik film. Det er lenge siden jeg er blitt så berørt av en dokumentarfilm.

Historien om Mats Steen ble kjent i 2019. Den unge gutten led av Duchennes muskeldystrofi. Det er en sjelden sykdom som forårsaker muskelsvinn hos gutter. NRKs sak om Mats og hans liv som gamer ble årets mest leste sak.

Mats satt i rullestol store deler av sitt liv. Det var mye han ikke kunne gjøre. Foreldrene hans så bare alt sønnen ikke fikk oppleve i den fysiske virkeligheten.

De ante ingenting om Mats’ første forelskelse, hans første kyss eller vennene hans i guildet Starlight.

Dokumentarfilmskaper Benjamin Ree, som sto bak den prisbelønnede «Kunstneren og Tyven» (2020), forteller historien om Lord Ibelin Redmoore, Mats’ avatar i Azeroth i onlinespillet «World of Warcraft».

«Ibelin» starter tradisjonelt. Familien filmet Mats gjennom hele livet hans. I så måte kom Ree til dekket bord og timevis med arkivmateriale.

Først treffer vi familien, og de forteller om hvor begrenset Mats’ liv var. Denne historien er kjent, men å se arkivfilm av hvordan den unge gutten ble stadig mer redusert, er ekstremt sterkt.

Det er likevel ikke det som gjør «Ibelin» til noe helt for seg selv.

Mats levde et annet liv i online-spillet «World of Warcraft». Her var han på sin første date, han var privatdetektiv, familieterapeut, samtalekompis for ensomme sjeler og en real flørt.

Han skrev ned sine tanker i en blogg, og all dialog mellom spillerne er hentet fra faktiske spill-sesjoner, og de er bevart. Ree bruker dialogen slik Mats skrev den og sa den i spillet. Det gjør at du som publikum får et helt unikt glimt inn i en verden du kanskje ikke kjenner dersom du ikke spiller selv.

Videre har Ree brukt dyktige animatører til å gjenskape Ibelin og hans liv i Azeroth. Animasjonen er adskillig mer levende og glossy enn den faktisk er i spillet. Dette kan nok oppleves komisk av de av oss som faktisk spiller «World of Warcraft». Figurene er mye mer livaktige i filmen enn de er i spillet. Vi vet at det kysset du slenger i en virtuell verden, ikke er virkelig. Men at det føles, er det ingen tvil om. Alle detaljene er med på å gi Ibelin liv og sjel.

Du får også treffe spillerne bak avatarene. De traff aldri Mats i virkeligheten, men de regnet ham likevel som en av sine aller beste venner.

Det er i spillsekvensene du blir kjent med Ibelin/Mats og som gjør dokumentaren så spesiell. Her er han en muskuløs og kjekk helt som løper gjennom grønne enger på vei til Stormwind.

Ree får frem en helt annen personlighet enn den gutten vi tidligere har sett på arkivfilm. Vi får se alt fra vill flørting til store opphetede personkrangler innad i guildet. Alle som har vært i et spill-guild, vet at det ikke blir færre intriger selv om det foregår i en virtuell verden.

Dessverre er det fortsatt slik at virtuell sosial kontakt regnes som sekundær og ikke like verdifull som den fysiske virkeligheten. Det er ikke riktig for alle.

Fordommer knyttet til gaming lever i beste velgående. Tull og bortkastet tid, mener mange.

En skal for all del ikke undervurdere spillets vanedannende struktur. En studie har sammenlignet onlinespill med kokain. Ree kunne sikkert hatt en litt mer kritisk tilnærming til den siden av spillkulturen, men det er en annen film. For Mats ble spillet en oase.

«Ibelin» er først og fremst en oppreisning for gamer-kulturen. Filmen forklarer rollespillets enorme sosiale kraft. Det gir et helt særegent innblikk i hvordan sosial kontakt arter seg i et rollespill-scenario.

Jeg håper og tror at «Ibelin» kan være med på å ufarliggjøre gaming for deg som aldri har spilt denne typen spill. Rees film rørte meg til tårer flere ganger. Jeg tror den vil berøre mange, så ta med lommetørkle og kom deg på kino!