Smart, kompleks og imponerende

For det første: Som med alle gode filmer fortjener denne å bli sett uten at man vet for mye på forhånd. Dette burde understrekes i alle anmeldelser. Jeg skal spoile så lite som mulig i det følgende, men vær advart.

For det andre: Jeg liker filmer som har selvtillit nok til å begynne med fire minutter fortekster mot svart. Det blir mer og mer uvanlig. Det forutsetter at tilskueren er interessert og forventningsfull nok til å bli sittende, noe som igjen forutsetter at filmskaperne er sikre på at de har noe å fortelle som vil være verdt det.

Strømmetjenestene er livredde for denne typen begynnelser, fordi det pågår en krig om oppmerksomheten vår. I «Tár» får vi riktignok en kort SMS-samtale helt først, som, uten at vi forstår det på det tidspunktet, antyder på hvilke måter Lydia Tár, lysende spilt av Cate Blanchett, skal få kjørt seg i de kommende to og en halv timene.

Jeg har så langt klart å se ni av de ti filmene som er nominert til beste film. Tre-fire av dem vil jeg være fornøyd med at vinner. Enkelte av de andre hadde kanskje ikke trengt å være på listen. Uansett, med forbehold om at «Women Talking» kan være fantastisk, er «Tár» den smarteste, mest komplekse og mest imponerende av dem alle.

Blanchett spiller den verdensberømte dirigenten Lydia Tár som jobber med Berlinfilharmonien og har en datter med førstefiolinisten Sharon (Nina Hoss). Dirigentspire og personlig assistent Francesca (Noémie Merlant) fasiliterer Társ hverdag og en god del mer.

I tillegg dukker den russiske cellisten Olga (Sophie Kauer) opp. Hun spiller Elgars cellokonsert på en måte som bringer Tár inn i et enda farligere landskap enn hun allerede befinner seg i.

Filmen er en fiffig lek med #metoo, sosiale medier og kansellering. Blanchetts Tár har provosert mange. Tilsynelatende fordi det oppleves problematisk at en kvinnelig hovedperson portretteres som utspekulert og beregnende i en overgrepsrolle vi har lært oss å tenke på som overveiende maskulin.

Men hovedpersoner som er vanskelige å like, er for meg tiltrekkende. Måten Blanchett og regissør Todd Field griper dette an på, er nærmest genial. Mekanismene blir tydelige. Társ underfortalte modus går sakte opp for oss.

Filmen bruker den første drøye halvtimen på i hovedsak to lange scener som på elegant vis spenner opp lerretet. Den første er et langt intervju foran publikum hvor en journalist fra The New Yorker intervjuer Tár.

Mens hun venter på å bli klappet inn på scenen, aner vi ut fra gester og ansiktsuttrykk noe om avgrunnen som finnes i henne. Illevarslende er ordet. Men illevarslende på lavbluss.

I samtalen som følger, får selvbildet hennes spille seg ut i all sin selvhøytidelige intelligens. I den neste scenen, som er den kritikerne av filmen ser ut til å ha mest problemer med, har Tár undervisning på det prestisjetunge musikkakademiet Julliard.

Hun tar for seg en ung dirigent som ikke har noe forhold til Bach. Han sier at han som BIPOC (svart, urfolk, folk med farge) og «pangender» ikke interesserer seg for en hvit, mannlig cis-komponist som Bach.

Tár kvester ham med drepende veltalenhet til han velger å kalle henne en drittsekk (bitch) og forlate rommet. Kort tid etter oppsøker Tár sin datters mobber på skolen og gir henne en tydelig beskjed. Hun sier blant annet «Gud ser alt». Det er et utsagn som etter hvert også skal angå Tár selv.

Fra da av er psykopaten ute av skapet, men fortsatt hele tiden tilbakeholdt. Det er ingen som helst tvil om at Blanchett vil være en verdig vinner av Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.

Den nedadgående spiralen er både frydefull og klaustrofobisk. Forholdet til den veldig forståelsesfulle Sharon og til assistenten som er avhengig av Társ velvilje for å stige i gradene, er begge strålende skildret.

Til syvende og sist hjelper ingenting av Társ hån mot de tankeløse unge som så villig, som hun sier, lar seg krenke av alt mulig tøys.

Jeg har sett denne filmen tre ganger i løpet av de siste månedene og blitt like imponert hver gang.

Samtlige skuespillere leverer på høyt nivå, og resultatet er en uvanlig intelligent satire som lenge kamuflerer seg som ypperlig drama. Fallet på slutten er både fælt, fortjent og helt kostelig.