Venezia i Bjørvika

Bacarao. Ciccetti. Spigola. Ordene som står på den svarte tavlen over baren i Bjørvikas nye storstue, er morsomme å uttale og lure å forstå: Salome er ikke en italiensk, men en venetiansk restaurant.

Rettere sagt en blanding av en trattoria og en bacarao (en vinbar), født av eiernes felles kjærlighet til kystbyen nord i Italia. Både drikkekart og meny er preget av spesialiteter fra Venezia.

Det høyloftede restaurantlokalet er ikke endret stort etter at Andreas Viestad (matskribent) og Dag Tjerslands (Baltazar, Skur 33 og Signalen) tok over etter Edda. Stoler og sofaer har fått nytt trekk, i taket henger tett i tett med grønne planter. Men blikkfanget i rommet er likevel et enormt maleri av Salome, hun som har lånt stedet sitt navn.

Ifølge Bibelen krevde hun og fikk døperen Johannes’ hode på et fat. Det kan høres søkt ut å oppkalle en restaurant etter henne, men her er det noen som har hatt hodet på plass, for Salome er også navnet på en Strauss-opera og tittel på et Munch-maleri. Dermed er navnet faktisk ganske fiffig på en restaurant plassert midt mellom Operaen og Munchmuseet.

Vår engelsktalende servitør har vært intenst til stede siden vi kom inn døren, lært oss italienske ord og insistert på både mat- og vinvalg. Det er like før vi ber om unnskyldning for at vi ikke bestiller hans favoritter. Vi blir i hvert fall enige om å begynne med cicetti, venetianske småretter.

I glasset har vi Bellini, Hemingways favorittcocktail skapt på Harry’s bar i Venezia og senere ødelagt en million ganger. Men her i Bjørvika er den nydelig. Lett og god prosecco blandet med ekte ferskenpuré.

Ciccettien er utsøkt. Små, aromatiske oliven, marinerte artisjokker og tomater, nybakt brød, skinke og salami. Alt smaker vidunderlig. Men det er blekksprutsalaten som avslører at kjøkkenet kan mer enn å handle gode råvarer. Den kalde salaten er et lite eventyr. Perfekt kokt blekksprut i møre og saftige biter, sprø skiver stangselleri og en syrlig vinaigrette. Det er sommer og sydlandske strender i hver deilige munnfull.

I hovedrettene har Willie og jeg tydelig gått hver vår vei i det venetianske kjøkkenet. På min tallerken ligger to pannestekte fileter med spigola – havabbor – over en liten varm salat med gnocchi, tomat og spinat. En grønn urtesaus gir nødvendig syre til den enkle, men smakfulle retten.

I Willies skål troner et berg hjemmelaget pasta med oksekjakeragu, det må være nesten et kilo. Han spiser og spiser uten at berget blir så mye mindre.

– Jeg er faktisk litt lei. Den første biten smaker herlig av langtidsstekt kjøtt og god kraft, men så er det bare mer og mer av det samme. Ingen kontraster, ingen variasjon, sier han og legger ned gaffelen.

Vår servitør har ikke vist seg på lenge. Etter en stund er det en annen som står der og lurer på om vi er forsynt.

– You know, it’s italian, smiler hun, da Willie bruker den store porsjonen som unnskyldning for at han ikke har spist opp.

Og så forsvinner hun. Vi orker ikke engang tanken på dessert etter det store måltidet. Etter hvert fårvi vinket på en annen servitør som svinger kjapt innom med den beste espressoen vi har smakt på lenge. Og så blir hun borte.

Og dermed er den gode følelsen borte også, til tross for behagelig 60-talls jazz i høyttalerne og en vinslant igjen i glasset.

For nå kom vi på nok en venetiansk spesialitet: Irriterende dårlig service.