Panu har flere gode retter, men stemningen er bedre

– Er du klar? Jeg er så spent! sier spisefølget.

Vi åpner døren til det nye utestedet Panu på St. Olavs plass, hvor småretter, vin og musikk fra kostbart lydanlegg står i fokus. Panu betyr «kompis», og bak konseptet står daglig leder Maciek Sulek og kjøkkensjef Anders Erlandsson.

Sistnevnte har vært kokk på Alchemist og Geranium i København, som har henholdsvis to og tre Michelin-stjerner og er på listen over de beste restaurantene i verden. Jeg har besøkt begge, så forventningene til kvelden er store!

De har utnyttet det avlange lokalet ekstremt godt. Her sitter du trangt, tett inntil andre folk, og stemningen er knallgod. Her er lyse gardiner, trebord, friske blomster på bordet og en bardisk med noen få sitteplasser.

Vi har fått dagens meny på bordet, som denne kvelden består av fire småretter, to større porsjoner og en dessert. Asiatisk fusion og litt Katla-aktige smaker. Vi tester ut hele menyen, og det går ikke mange minuttene før første rett står foran oss.

– Herlige østers! Ferske, smak av salt sjø blandet med noe lime, koriander, fishsauce og et lett sting av chili. En digg start på måltidet, sier spisefølget.

Vinkartet består av mye naturvin, og de har gjort et bra valg av spennende produsenter. Vi lar en forførende Vilmart Grande Réserve Brut gli ned sammen med østersene. Litt gjærpreg, grønne epler og mineralsk stil kler maten.

Kort tid etter kommer alle de andre smårettene på bordet. Her er det mer variabel kvalitet. Kjøkkenet holder til i kjelleren, og det er muligens derfor ikke alt er så varmt når det blir servert. Den beste retten er akkar. De myke bitene har passe tyggemotstand, og noen er sprøstekte for å gi ulik tekstur til retten. En eggesaus passer godt til, og her er det også iblandet en paste av koriander og vårløk. Retten mangler noe varme, men er veldig god på smak.

I den ene enden av lokalet dominerer store høyttalere og masse LP-plater. Lyden er fantastisk, litt høy, men utrolig stemningsfull. Når Herb Alpert drar opp trompeten i «Rise», eller La’Verne Washington bryter et «Promise», er Panu et sted du vil bli sittende hele kvelden.

De to andre smårettene er ikke minneverdige. Krabbesmaken er borte i retten med ris. Den smaker ris, mye av nøtter og har lett krydderpreg fra en smørsaus. Skulle den være helt kald? Den kan de fint luke ut av menyen. De friterte yakiballene er fylt med innkokt oksekjøtt, men harmonerer dårlig med syre, sødme og salt. Plommesausen er veldig dominerende, og tre av de fire friterte ballene er ikke sprø.

– Vi er her veldig tidlig etter åpning, så tipper at ting går seg til etter hvert. De har litt jobbing å gjøre med maten, men er vel i eksperimenteringfasen fortsatt, sier spisefølget.

Det er mange nysgjerrige og matglade gjester mellom 25 og 40 år her denne kvelden, og Panu har mulighet til å nå ut til mange aldersgrupper. God musikk, deleretter, bra vin og fin stemning slår godt an hos de fleste.

Servicen er midt på treet. Vi sitter flere ganger med tomme glass, og det er i perioder vanskelig å få kontakt med noen av dem som jobber der. De har nok å henge fingrene i, men det bedrer seg garantert når ting går mer på skinner. Vi venter en time på de to hovedrettene, men de er heldigvis bedre en smårettene.

Kveldens beste rett sammen med østers og blekksprut er sjøørret. Full av smak og ekstremt saftig. Den deler plassen på fatet med hvite bønner og en smørsaus med noe smak av hvitløk og selleri. For å tilføre noe sprøhet til den myke retten har de et crispy lokk laget på tang.

Den andre retten er bra, men ikke like god. Klassiske tonkatsu, en fritert svinekotelett, er sprø, men vi skulle ønske kjøttet var hakket saftigere. Sausen ved siden av er en curry med noe smak av kokos, og det passer godt med brokkoli til.

– Mye bra! Jeg håper kvaliteten på mat og service hever seg noen hakk utover våren. Da er vi kjapt tilbake! Dette har potensial til å bli et stamsted for mange, avslutter spisefølget.