Det første kvarteret av denne nye, norske barnefilmen er akkurat så gemyttlig som norske barnefilmer en gang pleide å være.
Vi befinner oss i et ressurssterkt nabolag nær hovedstaden, det er pent vær og første skoledag etter sommerferien for hovedpersonen Amanda. Hun gleder seg sammen med venninnene til å bli fadder for «en ny søt førsteklassing». Da er vi i gang igjen, tenkte jeg, uten store forhåpninger.
Men ganske snart skrur dette dramaet seg til på en måte som får de pyntelige omgivelsene til å krakelere. Det viser seg at Amanda holder på å bli dratt inn i et drama som ikke står noe tilbake for de Harry Potter- og Marvel-universene hun og vennene er opptatt av.
Foranledningen er den nye gutten i klassen, Lars, som har Downs syndrom. Da læreren ber Amanda om å bli fadder for Lars, vil hun først ikke. Det fremstår som det minst kule fadderoppdraget på skolen, om vi skal tro de andre elevene. Og hva de andre mener, særlig den populære Anna, betyr mye for Amanda.
Mobbingens onde spiral
Lars merker hennes tvil. Han gjenkjenner den fra andre som også har vært «greie» ved å være litt sammen med ham. Men han har noe som Amanda ikke kan takke nei til. Han er en mesterlig rollespillskaper med en spesiell lidenskap for trylleformler.
Sammen med faren har han skapt et fantasifullt univers hjemme der alt kan skje. Amanda og Lars finner hverandre gjennom denne flukten inn i fantasien. For en stakket stund kan hun glemme mer kompliserte saker, som den vanskelige forelskelsen i Adam, eller Annas stadig mer utspekulerte påfunn.
Men det tar ikke lang tid før den onde spiralen av intriger og mobbing på skolen innhenter Amandas vennskap med Lars. Og når den fester grepet, kaster den henne ned i et mørkt hull hun lenge ikke tror hun kan slippe opp av.
Både Lily Schmidt og Adrian Vestnes tilfører rollene en kompleksitet og integritet som løfter filmen. Foto: Nordisk
Kompleks hovedrolle
Vi lever i en tid der barna kan oppføre seg forbilledlig på skolen, mens de utøver brutal mobbing online. Det som løfter denne filmen over velmente skildringer om utstøtelse, er at hovedpersonen er akkurat så motsetningsfull som man er i den alderen.
De fleste av oss har vært med på å mobbe og selv blitt utsatt for det. Denne filmen viser hvor enkelt det er å havne i den situasjonen – og hvor enormt mye som kreves for å komme seg ut av det. På den måten er Amanda en sjeldent kompleks hovedrolle i en barnefilm. Hun må konfrontere sin egen feighet og redsel for å stå utenfor. Hun faller dypt, men reiser seg igjen på eneste måten som gir mening for henne og Lars.
Forfriskende rolle
Regidebutant Eirik Sæter Stordahl orkestrerer drevent et vellykket ensemble av barneskuespillere. Lilly Winger Schmidt fortolker overgangsfasen mellom barne- og ungdomstiden med den perfekte miksen av uro og nysgjerrighet.
Vi er med Amanda hvert trinn av denne svimlende nedstigningen til nettmobbingens helvete. Her er ingen annen moralpreken enn at det koster å vise ryggrad. På et dypere plan stiller filmen spørsmål om denne ryggraden er noe man er født med, eller som ikke kan utvikles uten at man først går på trynet.
Som filmkarakter med Downs er Lars i Adrian Vestnes sin skikkelse forfriskende. Omgivelsene i filmen insisterer på at han skal la seg definere av sin funksjonsnedsettelse. «Lars bryr seg ikke, han har downs», sier Anna, filmens fremste intrigemaker (glimrende spilt av Agnes Hagen). Men Lars nekter å avfinne seg med det. Hans indignasjon og raseri over å bli sveket, er et av filmens sterkeste kort.
