Sterk immigranthistorie

«Jeg velger mine menn selv». Alenemoren Rose svarer kontant når slektningene hennes i Frankrike forsøker å koble henne til en annen mann.

Hun har nettopp ankommet utkanten av Paris på 1980-tallet sammen med sønnene Jean og Ernest etter en strabasiøs reise fra Elfenbenskysten.

Vi får ikke vite mye om bakgrunnen til Rose. Men som nyankommet innvandrer, oppfører hun seg ikke helt på den måten slektningene forventer. Hun kan være arrogant og frekk, med et skjelmsk glimt i øyet. Hun er heller ikke alltid en stødig mor. Hun liker å feste og utforsker sin seksualitet som den selvfølgeligste ting.

For sønnene er hun en sterk livskraft, men også noe av en gåte. Dette er historien om morens forhold til sine sønner gjennom 20 krevende år. Om hvordan omkostningene ved å insistere på sin individualitet går i arv.

Men fremfor alt tilhører denne filmen Annabelle Lengronne i hovedrollen. Hun er så karismatisk at det nesten skaper en ubalanse i filmen.

Det betyr ikke at de andre skuespillerne ikke er gode nok. Snarere tvert imot. De unge guttene som spiller sønnene gjennom ulike faser, gjør en utmerket innsats. Særlig Stépahne Bak og Ahmed Sylla som spiller dem i voksen alder.

Lengronne spiller Rose gjennom hele filmen. Hun lar oss få tid til å la rollen vokse inn på oss. Det er noe hypnotisk ved hennes omskiftelige natur og evne til å nyte livet og øyeblikket.

Hun er en «innvandrerkvinne» som rister av seg alle forsøk på kategorisering. Hun må som andre immigranter, slite i underbetalte jobber, men hun nekter å avfinne seg med sin tildelte rolle som stakkarslig.

Hun protesterer i det små og finner måter å forvandle hverdagens tristesse. Som da hun får øye på en bygningsarbeider på et tilstøtende tak der hun jobber og innleder et lite erotisk eventyr.

Hun er selvsagt dømt til å tape denne kampen for å skape sin egen lykke under så karrige forhold. Og kanskje er det, slik eldstesønnen i voksende grad oppfatter det, både patetisk og destruktivt.

Men sammen med filmskaper Léonor Serraille tryller Lengronne frem noen magiske øyeblikk, der tiden står stille og miseren for en stakket stund opphører. De første 40 minuttene med skuespilleren er så virkningsfulle at det er umulig å ikke savne henne da filmen vier de neste to kapitlene til sønnene.

Heretter ser vi henne på avstand, med deres blikk, og historien får nye dimensjoner. Sønnene tar innover seg og blir formet av det franske samfunnet. Men å overvinne barrierer uten en trygg familie i ryggen, koster for mye. Den vesle familien slites langsomt i stykker. Da vi til slutt møter alle tre i voksen alder, har de nesten blitt fremmede for hverandre.

Kvinner med politisk brodd tar over fransk film: – Dette er ikke tilfeldig

Filmskaper Serraille debuterte i 2017 med den sprelske feministiske komedien «Jeune Femme» som hun fikk mange priser for. Dette er noe annet.

Seraille, som selv er fra hvit fransk middelklasse, har basert handlingen på erfaringene til sin afrikanskfødte ektemann. Det som kjennetegner hennes tilnærming i begge filmer er en kompromissløs tro på rollefigurene som motsetningsfulle individer.

Men valg av fortellerstruktur virker denne gangen iblant mot sin hensikt. Ved å la alle tre familiemedlemmer få hvert sitt kapittel blir fortellingen mer fragmentert, som et puslespill, der Seraille helt bevisst unnlater å gi oss alle bitene. Det bidrar til en forståelse av deres separate opplevelser i familien, men det fører også til at det oppstår huller i historien vi ikke er i stand til å fylle.

Filmen er derfor kanskje best stykkevis og delt. Men disse ulike bestanddelene har likevel så mange uforglemmelige kvaliteter at de trumfer disse manglene.