Babbo er københavnsk og deilig, men styr unna middagsmenyen

– Samme vin som dem?

Den sist ankomne har knapt rukket å åpne døren, før et raust glass funky oransjevin skvulper i hånden. Velkomsten fra de ansatte er varm og direkte, musikken høy og stemningen god.

Oslo-institusjonen Liebling er borte. Inn i de gamle lokalene på øvre Grünerløkka har danske og superhippe Babbo collective tatt plass mens vi andre slikket sol og sanket fregner på påskefjellet.

Gjengen bak Babbo er allerede veletablert i Oslo, med én brunsjrestaurant på Frysja og én i Parkveien. Nå er det Løkkas tur til å bli med på brunsjfesten.

Uteserveringen er stor, og innendørs er lokalet lyst, og rett og slett veldig ... københavnsk. Vi er ikke kommet for å brunsje surdeigspannekaker denne gangen, men for å sjekke ut deres syvretters middagsmeny for snille 655 kr pr. pers.

Den skal vise seg å både overraske, provosere og skuffe.

Kalaset begynner enkelt og riktig med digg brød og smør. Surdeigsbrødet er ferskt, passe syrlig og skorpen sprø. Men flere knusktørre melklumper setter seg fast i ganen og bremser brødjubelen.

Første rett ut er grillet tomat med yoghurt, servert kald. Retten er pen å se på. Men der stopper det. Tomatene er grillet hele og skallet er brent med vilje. Det kan fungere med noen grønnsaker, men ikke her, spesielt ikke når tomaten er vassen og smakløs.

Det er også drysset over rått paprikakrydder, som har en altfor skarp smak i sammenhengen. Litt salt eller urter kunne kanskje reddet inn retten en smule.

Danske Lennart Petersen, selve hjernen bak Babbo, er selv på jobb og er det sosiale midtpunktet på «festen». Hans service-stil er direkte og inkluderende. Han fleiper og skravler med gjestene som gamle kjente. Det virker som om resten av de ansatte er instruert til å sette seg ned ved gjestenes bord. Dette kan være gøy og unorsk, eller en smule påtrengende – alt ut ifra egen sosiale komfortsone.

Neste rett er grillet purreløk som serveres kald med mandler og granateple. Vi blir og fortalt at det er «spices» i retten, men her skimtes og smakes kun litt pepper. Purreløken er god, men litt tam på smak, her skulle vi gjerne sett at de lot noe av grilloverflaten bli med på serveringen.

Men vi er fortsatt sultne, så vi spiser opp purren og ber stille om at neste rett er bedre enn dette. Og våre bønner blir hørt. Rett nummer tre, også denne kald, står på bordet og består av kamskjell med syltet fennikel, sesamolje, yuzu og hylleblomst.

– Endelig! Nam!

Retten er en smaksfest, en bombe av salt, syrlighet og sødme. Fennikelen er imidlertid litt trevlete og retten er litt liten, kun en liten kamskjellskive til hver, men ellers er dette en innertier.

Fjerde rett kommer på bordet – denne er også kald. En følelse av lettvint og billig repetisjon nærmer seg. Denne gangen får vi en halv squash på en liten seng av ricotta. På toppen ligger et dryss av rått gurkemeiekrydder.

Squashen og ricottaen er forglemmelig. Det verste er kanskje det rå krydderet. Det passer rett og slett ikke til de to andre komponentene, i alle fall ikke uten varmebehandling.

Så står tahiniyoghurt lastet med bakte rødbeter, vårløk og dukkah for tur. Også denne deltar i NM i kalde og billige retter. Rødbetene er møre, med litt crispy skall. Dukkah er en blanding av krydder og nøtter, som knaser digg på toppen av alt det bløte. En god rett!

Vi ser det ryke fra en koketopp ved matlagingsbenken. Endelig noe varmt, tenker vi. Så får vi servert lunken hvitløkssaus med gnocchi, der hvitløksmaken overdøver alt. Gnocchien er seig som gummi. Hakket persille på toppen er vårt første møte med friske urter i løpet av kvelden, men det får man ingen medalje for.

Mørket senker seg utenfor, men inne er det fest. Abba runger ut av høyttalerne og servitørene nærmest danser rundt bordene.

Kun én rett igjen, selv om vi knapt er mette. Desserten er nok et mageplask: En bitter sjokoladeganache med bitre grapefruktbiter. Pluss og pluss blir minus. De som ønsket en søt avslutning, må vente forgjeves.

Ren grønnsakmeny kan være vel og bra, det. Men da bør grønnsakene være tilberedt riktig og helst være i sesong. Babbos leverer ingen av delene. Istedenfor fremstår det som en forvirrende og i overkant rustikk og lettvint salatrevy i fire akter, der kvaliteten og råvarene ikke er i nærheten av å stå i stil med prisnivået. Da hjelper det ikke med rause vinglass og hæla i taket-stemning. Vi føler oss rett og slett litt lurt.

Men atmosfæren leverer, så gå dit for vin og stemning. Og brunsjen har tidligere fått vår velsignelse.