«Jeg elsker også deg» er et intetsigende trekantdrama

– Du hadde en engel. Nå får du en djevel, sier Jean (Vincent Lindon) til sin samboer Sara (Juliette Binoche) i en scene mot slutten av filmen.

Spørsmålet mitt etter å ha sett Claire Denis’ nye film, er om det ikke er Jean som har delt seng med djevelen.

Det begynner idyllisk. To mennesker koser seg og bader i et blått hav. Musikken er først truende før den går over i romantisk piano og gitartoner. Musikken fungerer som et varsel og er komponert av Tindersticks frontmann Stuart A. Staples.

Et varsel ja, men om hva? Hva Denis egentlig vil si med denne filmen, er meg et stort mysterium. Dette trekantdramaet har jeg sett hundrevis av ganger før.

Claire Denis mottok pris for beste regi under fjorårets filmfestival i Berlin. Det er snodig, for dette er en av hennes svakere filmer.

Denis er et stort navn i fransk film. I «Beau travail» (1999) og «35 Shots of Rum» (2008) viser hun hvor god hun er på å skildre kompliserte, medmenneskelige forhold. Her får små detaljer uante konsekvenser.

Det ligger også i bunn i «Jeg elsker også deg», men den fungerer hverken som drama eller erotisk thriller.

Jean og Sara vender tilbake til den grå hverdagen og et Paris preget av munnbind og pandemi. De to har tilsynelatende et godt forhold og god sex. Denis går tett på de to, og hverdagslivet er godt skildret.

En dag dukker François (Grégoire Colin) opp. Begge har hatt en relasjon til ham tidligere. For Sara er han en eks-elsker. For Jean en tidligere samarbeidspartner.

Fortidens fangarmer brer seg inn i forholdet mellom Sara og Jean. Sakte, men sikkert rakner det. Problemet er at Denis ikke får meg til å forstå hvorfor.

Det hintes om et intenst forhold, en fengselsstraff vi aldri får forklart og midt oppe i dette får vi scener med en sønn på ville veier.

Et problem er at Denis holder tilbake for mye informasjon. Det ulmer og ulmer, men brannen tar aldri fyr. Vi kommer aldri under huden på hovedpersonene. Et annet er at vi knapt ser François. Det går nesten en time før Sara og François befinner seg i samme bilderamme.

Det eneste vi får vite om den mystiske François er at han forlot henne, at han er ustabil og glad i analsex. Skal jeg bry meg om hva som skjer, må regissøren gi meg mer. Det blir for kaldt og fjernt. På toppen av det hele er historien uten en eneste overraskelse.

Det kan virke som om Denis er mer interessert i de bakenforliggende mekanismene som fører til utroskap enn personene som er involvert. Det blir ikke nødvendigvis god film av det.

Når raseriet endelig slippes løs mellom Sara og Jean, skjønner jeg ikke hvor det kommer fra. Hun beskylder Jean for å være kontrollerende, men det har vi ikke sett noe til. Han virker som den eneste av de tre som har hodet skrudd riktig på, og den jeg fikk en viss sympati for.

Resterende persongalleri forble meg revnende likegyldig. Saras reise fra rolig og stabil til rasende, irrasjonell furie midt i et emosjonelt kollaps er umotivert og rørte meg ikke.

Filmen får personene til å fremstå som et slags klisjébilde av hvordan franskmenn lar seg fange i lidenskapens vold og kaster alt som heter rasjonell oppførsel over bord.

Det mest positive jeg kan si om filmen, er at Juliette Binoche og Vincent Lindon leverer strålende prestasjoner.

Det er ingen overraskelse at kamera elsker ansiktet til Binoche. Det er uttrykksfullt og viser et levd liv. Likevel er det Vincent Lindon som stjeler scenene. Hans rolle, Jean, er sliten og oppgitt, samtidig som livsgnisten og kamplysten syder under overflaten.

Samspillet mellom de to er intenst i prate- og kranglescenene. Det hindrer filmen fra total kollaps. Men det erotiske elementet mangler.

Likevel kommer jeg ikke unna at jeg kjedet meg – til tross for regipris i Berlin.