Wizkid bygger opp til noe som aldri skjer

Hans har tilsynelatende forlatt oss, og kveldens headliner skal innta scenen. Wizkid, som egentlig heter Ayodeji Ibrahim Balogun, startet karrieren i det nigerianske boybandet Glorious Five, men er best kjent for å bringe afrobeat-sjangeren inn i fremtiden.

Noen hundre millioner strømminger, utsolgte konserter verden over, og så videre. Men funker det foran et halvtent Øya-publikum? Eh, nei.

Det er jo ikke fullt oppmøte her i dag. Jeg vet ikke om det er været eller lineupen, men jeg har sett mange flere folk og mer glede tidligere år.

Først begynner DJ-en med en entusiastisk introduksjon, med litt halvveis respons fra tilskuerne. Noen synger med, det må sies. Han bruker litt tid på å hype oss opp. Jeg tror ikke alle de oppmøtte er like hypet. Men, men. Litt stemning er det jo, mens DJ-en er inne i sitt tiende minutt.

«Make some noise», brøler han, men jeg hører ikke så mye støy.

Omsider kommer Wizkid ut på scenen, og spesielt de som står foran, blir synlig revet med av både musikk og pyro. Igjen blir vi spurt om å lage litt «noise», og denne gangen skjer det.

Litt ros må også gå til saksofonisten, som bringer en grad av melodi til de noe monotone rytmene.

«Dance For Me» skaper litt liv, og Wizkid får en håndfull av publikum med på laget. I alle fall de som ikke står bak og tekster. Wizkid føler seg hjemme på scenen. Han danser rundt og spiller på de første par radene.

Når «Daddy Yo» kommer, blir flere med. Dette er en soleklar hit med allsang og en grad av dans ute i sanitærbarken. Tidvis er allsangen medrivende. Folk digger jo dette her. I hvert fall de som gadd å møte opp. Jeg står visst på den siden som er flinkest til å hoppe og danse. Det føles bra.

En kvinne danser rundt i en kjole av fargerike Led-lys. Nice.

Vi får mye tilbakemelding fra scenen om hvor viktig det er at vi er med, og et par flere oppfordringer om å lage litt «noise». Samtidig begynner folk å gå. Vi skal gjøre noe sykt, får vi vite. Flasker med Imsdal blir delt ut. Litt vannkrig eskalerer i fem sekunder.

En del av sangene høres vel like ut, men Wizkid gjør sitt beste med å få tilskuerne med på notene. Sånt skaper stemning. Allikevel blir det seigt. De samme grepene kommer igjen og igjen, både i musikken og i publikumskontrollen.

Det er begrenset hvor mye «noise» jeg kan lage og hvor mange angivelig spesielle øyeblikk jeg kan oppleve. I hvert fall med utvannet afrobeat som lydspor.

Wizkid og DJ-en bygger opp til noe som aldri skjer.