Ultramar er et friskt pust på Kunstnernes Hus

Kunstnernes Hus er utvilsomt en av Oslos kuleste restaurantlokaler, spør du meg. Kanskje ikke stedet du hører best hva spisefølget sier, lyden jaller mellom veggene, men hva gjør vel det når dere kan beundre kulturelite og art deco-detaljer istedenfor?

Det funksjonalistiske bygget ved Slottsparken, som blant annet huser statens årlige høstutstilling, har tradisjonelt vært et samlingssted for byens kulturfolk. Kanskje mer før enn nå, med unntak av én og annen Morgenbladet-fest.

Kulheten har tapt seg, det er sjelden her det skjer.

Siden 2016 har restaurantkjeden Lofthus Samvirkelag stekt pizza i funkisbygget.

Og misforstå meg rett, jeg er svak for opptil flere av Lofthus’ signaturpizzaer, men det er etterlengtet og forfriskende med et nytt mattilbud. Noe som kan trekke folk av andre årsaker enn samtidskunst og pizzaer du også får på blant annet Røa, Nordstrand og Alexander Kiellands plass.

Kan Ultramar være løsningen?

Ultramar betyr «over sjøs» og er en portugisisk restaurant. Desto mer forfriskende, Oslo flommer ikke akkurat over av mat fra sørvesteuropa.

Nykommeren er kritikerroste Bar Amours datterrestaurant og er også en del av Lofthus-kjeden. Pizzaene er ikke borte, men nå kan du altså velge noe annet om du ønsker.

Vi får bord midt i rommet og starter trygt med østers og to glass bobler. Skjellene kommer med tomatskum og korianderolje og koster 105 kroner for to. Toppingen er syrlig og frisk, og spiller fint på lag med den mineralske og fruktige Pointillart-Leroy-champagnen.

Menyen er variert og delt inn i petiscos (tapas), skjell, jord, sjø og sideretter. Vi begynner på toppen og får anbefalt reker, blåskjell, biff pica pau og brød. Maten kommer raskt, men det surres litt med brødet. Det kommer dessverre først når sausene er halvspiste og lunkne.

Rekene er saftige og bader i en sjeldent digg smørsaus med hvitløk og chili. Petiscosenes soleklare vinner.

– Reker bør alltid svømme i slik smørsaus, utbryter vennen min entusiastisk.

Biffen er stekt i biter og serveres i en liten skål med saus laget på øl, hvitløk, olje og sennep. Sausen er rund og umamipreget, men kjøttet er dessverre seigt. 185 kroner for denne lille retten føles stivt.

Blåskjellene med hvitvinssaus er også gode, men litt for mange av skjellene er tomme for innmat. Det er litt bittert når retten koster 175 kroner.

Vi er tomme for drikke og huker tak i en av de smått uoppmerksomme (men meget hyggelige) servitørene. Drikkekartet er ikke spesielt stort og ganske tradisjonelt, med stor overvekt av franske og italienske dråper.

Men hvor er de portugisiske vinene? Servitøren ser skuffelsen i øynene mine og lyser opp da jeg spør om hun har noe gøyere vin på lur.

– Absolutt! Vent litt, sier hun og forsvinner et øyeblikk. Tilbake kommer hun med en flaske hvitvin fra Azorene på druen verdelho. Vinen er mineralsk, nesten saltaktig, sitruspreget, har fin syre og er slett ikke dum til de fete smør- og fløtebaserte sausene.

Men prisen på kvitteringen sjokkerer. Flasken koster 199 kroner på polet. På Ultramar koster den 935 kroner. Det er nesten fire og en halv (!) ganger polpris.

Vi slurper den vulkanske portugiseren og ser oss rundt. Resten av klientellet er godt voksne og består nesten utelukkende av store grupper denne kvelden. Latteren og røverhistoriene gjaller mellom veggene.

Hovedrettene, grillet blekksprut (285 kr) og entrecôte (315 kr), står på bordet. Blekkspruten er lekkert presentert på et lite fjell av knuste poteter med en sødmefull paprikasalsa og urter. Bløtdyret har delikat grillskorpe og masse smak. Potetene er smørete og deilige til den skarpe grillsmaken. En spennende rett!

Entrecôten er ikke like vellykket. Kjøttet ser lekkert ut, og kommer med potetstappe og steinsopp-puré. Men biffen er dessverre lunken og ganske seig, og tilbehøret ganske endimensjonalt i både smak og konsistens. Sausen er kraftig på smak, men det hele blir for salt.

Nå trengs det sukker. Dessertmenyen består av en kjekskake, en eggekake og ... en biff-sandwich? Servitøren forteller at mange portugisere avslutter måltider med en prego – en sandwich med lyst brød og grillet kjøtt. Jøss!

Vi orker dessverre hverken mer brød eller kjøtt, og går for det søte. Kjekskaken, med sprø lag kjeks dyppet i hvit sjokolade, er kjedelig. Den tradisjonelle portugisiske eggekaken med ostekrem er bedre, med sin luftige suffléaktige konsistens og syrlige krem.

Prisen for det hele lander på rett i underkant av 3000 kroner for to. Ultramar er utvilsomt et friskt pust, både for Kunstnernes Hus og Oslos restaurantflora. Portugisisk mat er ganske gøy. Derfor er det synd at flere av rettene ikke sitter helt, at prisene ikke alltid forsvarer kvaliteten, og at vi tidvis føler oss litt glemt av servitørene.