En sofistikert hyllest til Agatha Christie

«Siste kapittel» («Magpie Murders»), er årets høydepunkt blant påskekrimmen på TV.

Du får et litterært mysterium og brutale drap i én og samme historie. «Siste kapittel» er basert på Anthony Horowitz herlige roman. Serien er en utsøkt hyllest til den klassiske detektiven.

I dagens London er forlagsredaktør Susan Ryeland (Lesley Manville) overlykkelig. Den bestselgende forfatteren Alan Conway (Conleth Hill) har levert en ny bok om detektiven Atticus Pünd.

Susan setter seg ned for å lese, bare for å finne ut at siste kapittel med løsningen mangler. Så dør Conway. Er det en ulykke, selvmord eller drap?

Krim satt i litteraturbransjen er en klisjè, men regissør Peter Cattaneo gjør det med florlett sjarm. Ved siden av Conways mystiske død, får vi også servert mordgåten Atticus Pünd (Tim McMullan) blir satt til å løse i boken som mangler siste kapittel.

Det fiffige er at dagens handling og Pünds gåte fra 1955 foregår i den samme lille byen. I tillegg spilles mange av rollene av de samme skuespillerne. «Siste kapittel» jonglerer fortid og nåtid så sømløst at det er en fryd.

Produksjonsdesigner Louise Matthews har gjort en strålende jobb med å blåse liv i 50-tallet. Samtidig tar hun med seg fortidens detaljer inn i nåtiden i den oppdiktede byen Saxby-on-Avon. Byen blir et bilde på den vakre britiske småbyen hvor tiden står stille, og mord begås bak de mest perfekte fasader.

Divaforfatter Conways fiksjon og virkelighet glir også over i hverandre på en måte som er virkelighetslitteraturen verdig. Det viser seg selvsagt kjapt at mange har et drapsmotiv. Anthony Horowitz har også skrevet manus til serien. Regissør Cattaneo makter å formidle stemningen og humoren fra boken.

«Siste kapittel» er en såkalt metakrim. Den handler like mye om oss som elsker en god mordgåte. Hovedpoenget er ikke hvem som til syvende og sist gjorde det. Serien handler like mye om hvorfor så mange av oss elsker krim. Miljøbeskrivelsene og det rike persongalleriet er like viktige som gåten selv.

Serien er en rendyrket kjærlighetserklæring til sjangeren og en hyllest til Agatha Christie. Hercule Poirot og Miss Marple gjenspeiles i henholdsvis Atticus Pünd og Susan Ryeland. Det hadde vært lett å gjøre det karikert og overdrevet. I stedet er det blitt en historie det er lett å bli engasjert i.

I sentrum for det hele står Lesley Manville i rollen som Susan. Mange kjenner nok Manville fra hennes samarbeid med filmskaperen Mike Leigh i filmer som «Another Year» (2010) og «Alt eller ingenting» (2002).

Susan er en fantastisk karakter, men hun er dessverre fortsatt ganske unik. Hun er en godt voksen kvinne med god jobb, karriere og flott kjæreste. Susan er selvstendig og elsker jobben sin. Samtidig lurer hun på hvor veien går videre.

Manvilles spill er mangesidig. Hun stråler som kvinnen som plutselig befinner seg midt i et ekte mysterium. Serien er verdt å se bare for å nyte Manvilles sterke og nyanserte spill. Hun er en perfekt Marple anno 2022.

Manville får hjelp av en rekke solide skuespillere. Scenene med Tim McMullans Pünd og Manvilles Susan er rørende. De spenner en bro mellom de to gåtene. Conleth Hill er på sin side akkurat passe arrogant og ufordragelig i rollen som bestselgende forfatterdiva.

Matthew Beard sørger for en rekke komiske opptrinn i rollen som Pünds litt klønete assistent i fortiden og som Conways unge elsker i nåtid.

«Siste kapittel» er både et persondrama, dobbelt mordmysterium og kostymedrama. Serien leker seg vilt og heftig med referanser, men er laget med ekte kjærlighet. Den gjør aldri narr av karakterene. Begge mordgåtene er like engasjerende.

På mange måter kan serien falle inn under en beryktet undersjanger kalt «cozies», altså koselige mysterier. Det stemmer på mange måter. Serien grafser ikke i voldelige detaljer. Alt er pent, pyntelig og familievennlig.

Klassiske «cozies» er svært enkle historier. «Siste kapittel» er derimot smart, leken, sofistikert og morsom. Elsker du britiske krimserier som «Poirot» og «Midsummer Murders», vil «Siste kapittel» falle i smak. Serien er enkelt og greit et klassisk krimhøydepunkt.