Elsket og hatet i over 30 år: – Grünerløkka var noe helt nytt i norsk historie.

De fleste av oss kjenner til myten om den krampehippe bydelen.

Myten om stedet hvor alle går kledd i siste mote, med kaffe latte i den ene hånden og et nyinnkjøpt vintage-plagg i den andre.

Alt mens man hører på uforståelig støymusikk, dunker inn noen hundretusen i årlig kunststøtte fra staten, tar et par pils etter jobb i hverdagen, drømmer om å være dj og kan finne på å si ting som «er vi ikke litt lei av løyrom nå» og «parmesan er den nye ketchupen».

Hvordan ble Grünerløkka til et slikt sted? Vi begynner med å ringe mannen som står øverst på notatblokken vår.

Mr. Grünerløkka.

Mannen i andre enden av røret skammer seg over navnet, men han skjønner hva vi mener. Jan Vardøen kommer nok aldri til å slippe unna det.

For det som skjedde på Grünerløkka mot slutten av forrige årtusen var lenge uten sidestykke, og Mr. Grünerløkka var en stor del av det. Men sto han bak bydelens gullalder, eller det som ble startet på Grünerløkkas fall? Mer om det senere.

Først må vi mye lenger tilbake i tid.

Det er nesten ingenting av det man i dag forbinder med Løkka, stedet som så mange romantiserer, og sikkert vel så mange forakter.

Vardøen bestemte seg for å gjøre noe med det.

Det mexicanske spisestedet blir, ifølge Vardøen, selve startskuddet for bydelens nye image. Samme år åpner også det epokegjørende utestedet Fru Hagen, to år senere restauranten Sult og baren Tørst.

Selve myten om «Grünerløkka» blir til omtrent her.

Nå vokser ideen om Løkka-beboerne frem. De som ikke vet noe om hva som skjer utenfor ring 3, men likevel synser storstilt om det. De som knapt vet hva en bil er, fordi de bare sykler. Dessuten tjener de altfor godt, samtidig som de betaler latterlig mye for et bråkete lite kaninbur uten balkong. Kun for å føle seg som en del av noe, for å kunne si de at «bor på Løkka» – og til enhver tid være der «det skjer».

Mens denne myten har slått rot, har man hele tiden fått høre at Grünerløkka er i ferd med å bli turistifisert og generisk. At Grünerløkka har «mistet det». Og det er kanskje ikke så rart når dette er ordene turistbransjen bruker om Grünerløkka:

«A place where trends are born and children raised. Come look into the eyes of Oslo. Deep inside, you will see its soul. And that soul is Grünerløkka.»

Hvordan havnet vi her?

Vi retter igjen blikket mot Mr. Grünerløkka. Han er ikke bare ansvarlig for startskuddet.

Vardøen har også vært med på Hotel Havanna, Foccaceria, Grünerløkka Brygghus og innredningen av Parkteatret. De tre siste er fortsatt i full sving i dag, men selv er Vardøen ute av alle sammen – bortsett fra Villa Paradiso.

– Hvis man ikke er fornøyd med hvordan en bydel er, er det enkleste å etablere ting der selv og fortrenge det man ikke har sans for. Hvis man lager noe fint, vil det ta plassen til noe som kanskje ikke er så fint.

Liker du ikke det du ser, bygg noe selv da vel!

Vardøen er bevisst på at det er en utrolig privilegert ting å si, og ikke minst en stor makt å forvalte.

– Gentrifisering er veldig negativt ladet. Jeg har prøvd å gjøre det motsatte, sier han.

Begrepet gentrifisering kommer fra samfunnsgeografien og beskriver en prosess der mennesker fra middelklassen flytter inn i en bydel som tradisjonelt har vært dominert av arbeiderklassen. Med på kjøpet kommer gjerne serveringssteder og butikker som er bedre tilpasset den nye og kjøpesterke befolkningen. Samt økte boligpriser.

La oss ta en stikkprøve. Vi slår oss ned på uteserveringen på Bar Boca, som Vardøen åpnet i 1998. Vi er i Thorvald Meyers gate, Grünerløkkas Karl Johan. Etter «Danskebåten» som vi hørt området bli kalt, på grunn av bråkete livet på uteserveringene.

Rett ved Bar Boca ligger Los Tacos, selve symbolet på galopperende gentrifisering i Oslo. Over veien ligger McDonalds. Cutters. Dr. Dropin. Vi ser også rett på Bønder i byen, et konsept fra Kristiansand som ikke akkurat er myntet på Løkka-hipsteren.

Samtidig er vi tett på Grünerløkka Brygghus, Fat City og Bar Voyage. De to siste er relativt nye steder som på alle måter innkapsler det trendbevisste og hippe Løkka-imaget.

På den ene siden: Kjedene som gjør Grünerløkka til et ikke-sted.

På den andre siden: Institusjoner som var med å skape Grünerløkka, men også nyere konsepter som sørger for at ting hele tiden er i utvikling.

Slik må det bli fordi McDonald's aldri ville skjedd uten Bar Boca, Cutters aldri uten Grünerløkka Brygghus.

Aldri fest uten nattmat, ingen hipster uten nyfrisert bart.

For å male det med bred pensel: Noen måtte gå i forveien og gjøre Grünerløkka til et attraktivt område å bo i. Etablere koselige butikker, barer og kafeer. Når dette først har skjedd, strømmer middelklassen til og de store kjedene løper etter.

Hvordan dette har gått for seg på Grünerløkka, var lenge uten sidestykke, forklarer kulturhistoriker Lars Emil Hansen. Han er kurator og avdelingsleder ved Oslo Museum.

– Det vi opplevde på Grünerløkka på 1980- og 1990-tallet var noe helt nytt i norsk historie. En hel bydel endret karakter og «klasse» i løpet av 10–15 år, og trakk til seg mange personer som var opptatt av musikk, kunst og kultur i ulike former.

Han tror det er derfor Grünerløkka nærmest er blitt et begrep, og grunnen til at andre områder stadig kalles «Nye Grünerløkka».

Siden 2017 har Tøyen, Grønland, Kampen, Torshov, Gamlebyen og Ensjø blitt kalt det nye Grünerløkka i mediene. Det er ikke bare her i byen vi gjør det heller. Lademoen i Trondheim, Strandgata i Sandnes, Nybyen i Sandefjord og Damhaugen i Halden har også fått «nye Grünerløkka» slengt etter seg.

Hansen forklarer det med at Grünerløkkas mangfold av mennesker, butikker og kulturtilbud var noe man ikke var vant til i Norge. Grünerløkka ble koblet til bestemte verdier og livsstiler som brøt med både det norske og konforme «A4-livet», og arbeiderklassens og borgerskapets livsstiler.

Hansen tror likevel at transformasjonen på 80- og 90-tallet gikk fortere i mediene enn i selve bydelen.

– Det var nye grønnsakbutikker, gallerier, andre typer kafeer og spisesteder. Nye beboere hadde en annen kulturell og økonomisk kapital enn de som tradisjonelt hadde befolket bydelen. Dette fikk oppmerksomhet og ble kanskje også litt forstørret, slik at nyansene ble borte.

Selv om man kanskje fikk inntrykk av det gjennom mediene, var det ikke slik at alle i bydelen hadde et kreativt yrke eller tilhørte den urbane middelklassen, forteller Hansen.

Samtidig bidro mediene til å forsterke utviklingen. Den positive omtalen fungerte som reklame.

Så, fra begynnelsen av 2000-tallet, skjøt utviklingen fart. Da lå Løkka over bysnittet når det gjaldt andelen beboere med høyere utdanning. Gjennomsnittsalderen var også lavere enn i Oslo som helhet.

At flere av innflytterne også var profilerte musikere og forfattere bidro til kjennskapen til bydelen, legger Hansen til.

Ryktet om hippe Grünerløkka ble fort en selvoppfyllende profeti.

– Etter Bar Boca og Mucho Mas åpnet i 1996 og 1998 var det utrolig mye skriverier, forteller Jan Vardøen.

Det var en spikersuppe, det ble hausset opp.

Også i dag ser han unge studenter flytte til bydelen med stjerner i øynene.

Sannsynligvis er foreldrene til studentene en del av middelklassen. Leilighetene som de flytter inn i, har på et tidspunkt vært bebodd av mennesker som ikke lenger har råd til å bo på Grünerløkka

Med hippe barer, trendy butikker og generiske kjeder, stiger boligprisene. Det er gentrifiseringens mekanisme.

Befolkningen skiftes ut. Eller de fortrenges. Middelklassen tar gradvis over for arbeiderklassen, eller mennesker med lavere inntekter, forklarer professor Per Gunnar Røe ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi.

– Hvis et område er kult, betyr det samtidig at de som ikke er så kule, må ut.

Men hva er egentlig kult? Gentrifiseringen kan bikke over, og for mange har den allerede gjort det.

I dag har Espresso House flyttet og Cultivate Food tatt over – et plantebasert spisested med lekker Instagram-profil.

Ramaskrikene om at Grünerløkka er i ferd med å miste det, har vi hørt mange ganger: Da Deli De Luca åpnet i Thorvald Meyers gate allerede i 2003, for eksempel. For mange er bydelen ferdig for lengst.

Ifølge Jan Vardøen har Grünerløkka alltid klart å stå imot angrepene.

– Jeg syns bydelen har beholdt sin sjel og motstått den voldsomme invasjonen av kjeder. Det åpnet kiosker på hvert eneste hjørne i en periode, men mange av dem falt bort. Vi fikk også en invasjon av eiendomsmeglere, men også mange av dem er borte. Grünerløkka rir av seg forsøkene, hevder han.

Til og med Mr. Grünerløkka har de klart å ri av seg. I likhet som så mye annet på Grünerløkka, har nemlig også Vardøen kommet og gått igjen. Han har flyttet til Nesodden. Nesten alle stedene hans har fått nye eiere eller blitt lagt ned.

Mens nye har kommet til.