Watergate-skandalen er en av etterkrigstidens mest kjente. Det tilsynelatende tilfeldige innbruddet hos det demokratiske partiet i 1972, endte til slutt på president Nixons fang. Han måtte gå.
Robert Redford og Dustin Hoffman fikk skinne i rollene som journalistene som gravde til bunns i saken: Woodward og Bernstein. Saken har derimot så mange sider og karakterer at den lett tåler nye vinkler. Et slikt nytt blikk gjorde Leon Neyfakhs podkast «Slow burn» til en medrivende fortelling i 2017. Nå er den filmet.
Sean Penn og Julia Roberts spiller i «Gaslit». Foto: Hilary Bronwyn Gayle
Sean Penn og Julia Roberts får nyte godt av det dramatiske materialet. Penn spiller Nixons lojale statsadvokat John Mitchell. Roberts gestalter hans kone, den frittalende sørstatsdamen Martha Mitchell. Martha hadde for vane å ringe journalister sent på kvelden. Med en tunge marinert i god drikke, fortalte hun ivrig fra livet på maktens mørke tinder.
Slik ble hun godt likt i media, og en viktig figur i Washingtons sosietet. Hun ble også den første fra Nixons krets som offentlig kritiserte presidenten.
Julia Robert spiller Martha Mitchell. Hun troner øverst i Washingtons sosietet, men har også bekmørke dager. «Gaslit» gir henne rom til å vise alt. Foto: Hilary Bronwyn Gayle
Henter inspirasjon fra Austin Powers
Ekteparet Mitchell er hovedpersonene i «Gaslit». De omringes av kjente navn fra saken. Eks-CIA-agent Gordon Liddy arrangerte selve innbruddet. Dan Stevens fra «Legion» er herlig broileraktig som John Dean, advokaten som bestilte Libby. Hans kone Mo Dean kommer også frem i lyset, sprudlende spilt av Betty Gilpin.
Serien reklamerer selv at den viser «den andre siden av skandalen›. Det gjør den. Nixon selv dukker aldri opp, i stedet dykkes det dypt i livene som ble snudd opp ned i kaoset.
Det tydeligste eksempelet er en av livvaktene til Mitchell-familien. Han skal passe på Martha, men i praksis kidnapper han henne på ordre fra mannen. Hun spør ham hvordan han kan leve med seg selv? Han sover helt fint, og snakker lett med barna sine, sier livvakten og trekker på skuldrene. Senere ser vi ham si god natt til sønnen.
Scenens effekt minner om «Austin Powers», hvor en av Dr. Evils arbeidere dør, og filmen tar med at den avdødes familie får beskjed. Watergates påvirkning på sin nære omkrets hamres inn så hardt at inspirasjonen hentes fra parodiens verden.
Betty Gilpin bidrar både med skuespill og motemessig tidsånd i «Gaslit». Serien handler om menneskene rundt Watergate-skandalen. Foto: Hilary Bronwyn Gayle
Ambisiøs politisk løvinne
Selve Watergate-innbruddet og tildekningen presenteres fengende. Det klovnete forsøket på avlytting tar form som en mislykket «Ocean’s eleven»-operasjon. Ingen er eksperter, alle konkurrerer bare om å gjøre flest krimtekniske tabber.
Scenene gir de første episodene humor i grenselandet mellom bananskall og B-gjengens dummeste påfunn. Her stråler «Gaslit» som underholdning.
Senere blir det mer og tyngre drama. Da får Penn og Roberts vise hvorfor de står øverst på plakaten. Roberts spiller Mitchells uunngåelige ferd nedover følelsesspiralen med en nerve og forståelse kun de beste får til. Hun spilte en lignende rolle som sørstatsmatriark i «Charlie Wilson’s war» i 2007. Som Martha Mitchell får hun vist frem enda flere sider av en ambisiøs politisk løvinne blant markeringskåte alfahanner.
«Borgen sesong 4»: Mørkere og mektigere
Portrettkunst, men også ujevn
Dessverre er «Gaslit» ujevn. Starten stråler med sin miks av politikk, humor og nydelig tidskoloritt i både bilde og lyd. Marthas historie gjøres til portrettkunst av Roberts. John Deans vei til kjernen av Watergate er solid dramakomedie.
Men de forskjellige delene av serie sys aldri helt riktig sammen. I tillegg blir Gordon Liddys historie så overdreven og pompøs at den tar oppmerksomheten fra Roberts rolle. Det var ikke meningen, i hvert fall ikke om man ser på hvor ivrig Apple TV+ har promotert serien som en Julia Roberts-fest.
Hvorfor kunne ikke «Gaslit» vært en konsentrert, spisset film om samme historie?
