Mørkere og mektigere

Gode serier om politikk har alt som trengs for å hekte en seer. Personlig drama møter internasjonalt rot. Maktkamp i nevekamp med idealisme. Karrierer skapes. Drømmer smadres. Skittent spill smøres inn i patos og fungerende floskler. Det hele akkompagneres av tunge strykere.

Se bare på suksessen «The West Wing» fikk. Den franske serien «Baron Noir» traff hardt med sin franske regionalpolitikk. Italienske «1992» var det fineste politiske maleriet fra Sør-Europa. Her oppe i nord har vi selvsagt «Borgen».

Dansk kynisme møter TV-skribentenes visjon om idealisme på veien til en bedre verden. Strømming blir knapt mer engasjerende enn de tre første sesongene om statsminister Birgitte Nyborg og hennes lakeier, fiender og familie.

Derfor er det ikke overraskende at serieskaper Adam Price har lagt matprogrammet «Spise med Price» til side. Han måtte bare skrive en ny sesong av «Borgen». Resultatet er blitt meget bra. Faktisk treffer fjerde runde om det indre liv i den danske politiske kroppen på nesten alle punkter.

Vi begynner dog på Grønland. Oljeborere har funnet sort gull. Grønlenderne vil kontrollere den rike naturressursen selv. Den gamle kolonimakten Danmark vil regulere, slik de har gjort på Grønland siden Niels Egedes tid. Amerikanerne er desperate etter innflytelse. Kineserne ser for seg en ny silkevei over Arktis når isen smelter. De vil bygge havn der.

Hjemme i Danmark er Birgitte Nyborg blitt utenriksminister. Statsminister Signe Kragh er knallgod på Instagram. Hun jobber også jevnlig med å skjule misnøyen med ambisiøse, egenrådige Birgitte. «Jeg har ikke tid til å lage middag og legge ut på nettet, jeg må jobbe», roper Nyborg i et arkaisk utbrudd mot den moderne politikkens krav til SoMe-dialog med velgere.

Det viser seg snart at det er ikke bare oljen på Grønland som har meldt sin ankomst. Overgangsalderen banker på døren hos den tidligere statsministeren. Med seg har den svettetokter og aggresjonsutbrudd.

Et annet sted i byens maktsentrum har Kathrine Fønsmark blitt nyhetsredaktør i TV1. Hun provoserer sine ansatte med snakk om inkompetanse og unødvendige svangerskapspermisjoner. Hun er yngre enn Birgitte Nyborg, men henger også igjen i fortidens lederstil.

Birgittes sønn Markus er nå voksen. I tillegg er han blitt aktivist. Han stjeler en lastebil med slaktegriser for å hevne seg på kjøttindustrien. I et slikt enkelt grep mikser «Borgen» storpolitikk med idealisme og slenger på seg en ryggsekk av personlig ballast. Serien bærer vekten uten problemer.

Det samme ser vi i mediehuset TV1. Den nye redaktøren Fønsmark blander seg på mikronivå i kanalens nyhetssendinger. Samtidig som det diskuteres heftig om plan for kveldens intervju med Birgitte Nyborg, vil HR-sjefen formidle kritikk. Slik blir Fønsmark utsatt for press fra to fronter, og dramaet det fremtvinger, er briljant.

Det finnes knapt en person i «Borgen» som ikke har press fra flere sider på seg. Det personlige er politisk. Det politiske er personlig. Kravene fra parti, familie, velgere og internasjonale kolleger gjør at veggene alltid trekker seg mot Birgitte, Kathrine Fønsmark og de andre hovedpersonene.

Serien legger også en grønlandsk krimgåte i miksen for å sikre maksimal spenning. Dette kombinert med kappløpet om grønlandsk olje gir sesongen en kledelig thriller-innpakning.

«Borgen» tar flere grep for være aktuell. Koalisjonsregjeringen er blitt valgt på miljø, men Birgitte mener at grønlandsk olje er grønnere enn annen olje. Derfor er det i orden at de 2000 milliardene kan strømme inn på kontoen. Hørt det før? Birgitte Nygård inntar en posisjon vi kjenner godt fra det norske Arbeiderpartiet og den norske oljediskusjonen.

Denne kyniske posisjoneringen er en av tingene som gjøre henne til en mer usympatisk person enn i tidligere sesonger. Det løfter serien, akkurat som Kathrine Fønsmarks tidvis arrogante, rastløse lederstil i TV1 gjør henne mer interessant og levende.

«Borgen» viser hvordan makt kan ta sitt klamme grep om et menneske som kjemper for egen karriere. Personlighetene blir stadig mørkere jo mektigere de blir.

I anledning denne norske lanseringen av «Borgen» har de også koblet russiske forretningsmenn til invasjonen av Ukraina. Siden episoden opprinnelig gikk på luften før Russland gikk til krig, må det ha vært redigert etter premiere. Dette gir serien fin aktualitet. Hvert fall helt frem til en opprømt radiovert sier at Phil Neville er utnevnt til trener for det engelske kvinnelandslaget. Det skjedde i 2018, da handlingen egentlig er lagt til. Det betyr dog ikke mye for sluttresultatet.

«Borgen» er så godt sydd sammen at noen tuster som stikker ut her og der, bare er sjarmerende.

«Frasier»-stjernen Kelsey Grammer spiller Chicago-borgermesteren Tom Kane. Politikeren har karaktertrekkene fra en mafiaboss. Korrupt. Voldelig. Maktsyk. Han skal også dø innen 3 til 5 år fra sykdommen Lewy Body. Han nekter å fortelle dette til omverdenen og kniper sin krøkkete klo hardere rundt byen han tror han elsker.

Kane kjemper mot gamle fiender på den ene fronten. Allianser bygges på den andre. Nykommere i spillet korrumperes.

Som politisk drama blir det knapt bedre enn dette, perfekt pakket inn av Robert Plants sang «Satan, Your Kingdom Must Come Down». «Boss» står fjellstøtt på 2000-tallet som TV-serien seerne glemte.

Kan du se for deg skandalene som hadde skjedd om Elaine fra «Seinfeld» fikk politisk makt? Å ja da. I «Veep» spiller Julia Louis-Dreyfus Selena Meyer. Hun er et selvopptatt, rappkjeftet fjols som er blitt visepresident i USA. Derav tittelen. «Veep» spiller på forkortelsen VP.

«Veep» er skrevet av geniet Armando Iannucci. Han står bak den engelske politiske satiren «The Thick of It», som «Veep» bygger videre på. Louis-Dreyfus er sjokkerende god der hun leverer punchlines. Blant annet skjeller hun ut motstandere med å forlange at «That door should be half its height so that people can only approach me in my office on their goddamn, motherfucking knees!» Rundt seg har hun et stjernelag av USAs beste komikere. Sammen gjør de «Veep» til den morsomste serien fra 2010-tallet.