Graver seg ned, men fascinerer fremdeles

Tenk at «Westworld» og «Jurassic Park» stammer fra samme penn? I 1973 skrev Michael Crichton manuset til filmen «Westworld», hvor Yul Brynner dro til en fornøyelsespark med roboter. I 1990 ga Crichton ut romanen som ble til Steven Spielbergs «Jurassic Park».

Begge lever nå sine franchise-liv i underholdningsbransjen, men kunne knapt stått lenger fra hverandre.

«Jurassic Park« dundrer av gårde som en kritikerforaktet publikumssuksess, en kinoens berg-og-dal-bane av lefling med naturen og heseblesende actionsekvenser. «Westworld» har nå gravd så dypt inn i sin egen kompliserte sjel, at det er kun er de veldig spesielt interesserte som virkelig henger med.

Her om dagen hørte jeg gjennom tre podkaster som forsøkte å forstå hva som skal skje i sesong fire. Jeg fikk egentlig bare flere spørsmål, og jeg har både fulgt med og utviklet en stor fascinasjon for denne verdenen i vest.

La oss prøve på en statusrapport. Roboten Dolores er død, i hvert fall tror vi det, etter at minnet hennes ble tømt for å utsette apokalypsen. Robotarkitekten Bernard forsvant inn i The Sublime, en robothimmel hvor han ville finne ut hva som skjer etter apokalypsen.

Sist vi så ham, var han var dekket i støv på et soverom. I sesong fire våkner han opp med en klar visjon av hvordan verden skal reddes. Parkeier William – også kjent som The Man In Black – ble drept av en robotversjon av seg selv i Dubai, riktignok etter at rulleteksten var ferdig. Han er uansett tilbake som en enda ondere utgave av seg selv. Robot? Ser sånn ut!

Vi er langt, langt unna fornøyelsesparken i sesong 1, hvor bemidlede mennesker dro for å leve ut mørke lyster med roboter som så ut som mennesker.

Sjefsrobot Dolores er borte, men er skuespiller Evan Rachel Wood også forsvunnet? Nei da! Hun lever et trist liv som Christina, manusforfatter for et onlinespill. Kjærligheten dukker aldri opp. Sjefen mener hun skriver for lite sexy historier til spillet.

Den eneste spenningen i livet er en desperat fyr som ringer og skjeller henne ut, han mener livet hans er styrt av en historie hun har skrevet. Interessant ny vending!

Leiemorder Caleb lever også i et vakuum. Hodet er fremdeles i krigsmodus, kona vil at han skal akseptere en avslappet ny verdensorden. Det er ikke så lett når andre leiemordere henger utenfor datterens soveromsvindu.

Det virker som at «Westworld» har gitt slipp på å forsøke å være forståelig. Man får aldri lenger hint om hva man skal se etter. Skillet mellom tidslinjene – ikke glem den ville overraskelsen i sesong to! – er mer skurrete enn noensinne. Mennesker infiseres av nye digitale virus som overtar hjernen og gjør dem til robotenes slaver.

Nå som robotene har utviklet selvstendige valg, blir det skummelt.

Der ligger attraksjonen i «Westworld». Ingen serier spår dommedag for menneskeheten via kunstig intelligens med samme skjelvende overbevisning. Serien vever mennesker og maskiner så tett i hverandre at det ikke lenger er noen forskjell. Hva er ekte? Hva er en historie plantet i minnet? Er det noen forskjell på opplevelsene? Robot eller menneske, hvem bryr seg egentlig?

Fremdriften får Schwarzenegger-mesterverket «Total Recall» til å bli like komplisert som en «Peppa Gris»-historie. Det sender tankene til den psykedeliske spionserien «The Prisoner». Der forsøkte hovedpersonen Nr. 6 å rømme fra en mystisk landsby i hver episode. Hvem var vokter, hvem var fange? Og hvem var egentlig Nr. 1 i landsbyens hierarki? Da Nr. 6 til slutt fant ut av det, var det ... ham selv!

Slik oppleves også «Westworld» etter fire episoder av sesong fire. Serien går inn i en loop hvor ingenting lenger gir mening. Det finnes knapt menneskelighet igjen hos de vi fremdeles tror er mennesker. Selv om robotene er avanserte har de ikke utviklet mye til humor eller det mest menneskelige av alt: evnen til å gjøre dustete, morsomme feil.

Da blir det tungt å se på, men samtidig en fascinerende tur gjennom falske minner, storslagne kriger og en veldig slitsom fremtid.

Det hjelper at «Westworld» ser bedre ut enn det meste i seriemarkedet. Miksen av overveldende amerikansk natur, sterk moderne arkitektur og forlatte kjøpesenter gir serien et unikt preg. Tyskeren Raman Djawadis sørgelige strykere og tunge elektroniske landskap gir strøk av drama og maskiner. Skuespillere som Jeffrey Wright, Evan Rachel Wood og Ed Harris har ikke alltid de beste replikkene å jobbe med, men de gjør jobben med dem.

Og selv om serien frustrerer med meg sin manglende varme og menneskelighet, klarer jeg aldri å slutte å se på. For inni det kalde, konstruerte plottet åpenbarer det seg med jevne mellomrom en historie som skremmer livet av meg.

I tegnet form var Moon Knight leiesoldaten Marc Spector. Han ble drept av en kollega, men vekket til live av den egyptiske måneguden Khonshu. Snart dedikerte han sitt liv til å bekjempe kriminalitet. Han ble «The fist of Khonshu» og tok pseudonymer for å strekke til når demoner og banditter ville slåss. Et av disse alter egoene var Steven Grant, en vimsete museumsansatt med insomnia. Er Marc Spector og Steven Grant to personer? Nei, vi har å gjøre med dissosiativ identitetsforstyrrelse. Marvel-serien jobber på høygir med å forklare dette, og den lander på en overraskende vakker avslutning på denne korte serien med Oscar Isaac i toppform i flere hovedroller.

Et fly styrter på en ukjent øy. De overlevende må samarbeide for å leve. Det finnes ingen TV-serier med mer tydelig plott og premiss enn «Lost». Samtidig er det den mest forvirrende serien som er laget. Hva skjuler øya? Hvorfor har de havnet der? Om de da er der i det hele tatt, eller alt bare er en drøm. Skjønner du? Hodet spinner. Serien er et drama, men science fiction- og horrorelementene tar deg på sengen gang etter gang. Og hver gang du lover deg selv at nå er det nok, smeller serieskaper JJ Abrams til med nok en vill cliffhanger. Den norske komikeren Hasse Hope oppsummerte serien effektivt på tiårsdagen for premieren: «10 år senere og fremdeles «Lost»».