På Hanami føler jeg meg som en ribbet høne

Dunk! Asjettene settes på bordet med et smell, men det kommer ikke en lyd ut av munnen til servitøren. Her er det viktigste å få maten kjapt ut til gjestene.

Vi har tuslet ut på Tjuvholmen og fått bord under varmelampene til Hanami. Der titter vi ut på Oslofjorden, Kongeskipet og lattermilde folk tilbake fra ribtur med jobben.

Hanami har holdt det gående siden 2011 og byr på et stort utvalg japanske retter. Det er nesten som på de gamle kinarestaurantene, hvor man går seg vill i menyen. Zensai (små matbiter) izakaya (japanske småretter), supper, spesialiteter, robatagrill (japansk kullgrill) og en haug valgmuligheter fra sushibaren. «Alle skal med» i denne menyen.

Det starter dårlig. Vi har lyst på fritert lakseskinn som snacks, men det har de ikke inne. Det samme gjelder vinen vi spør om. Servitøren kommer riktignok med gode erstatninger.

Det høres kult ut med østers med vaktelegg og limegelé, men det smaker egentlig bare egg og østers. Geleen sitter fast i skjellet og blir ikke med når vi heller blandingen i munnen. Her burde man kanskje ha mikset det bedre, selv om det ikke hadde sett like lekkert ut.

En av kveldens svakeste serveringer er fritert bifftartar med avrugakaviar. En meget kompakt kule tartar smaker overraskende lite.

Hvor er de asiatiske smakene? Den er ikke så sprø som den burde vært, og limemajonesen smaker bare vanlig majones. Det skal også være sennep inni bollene, men det kjenner vi ikke noe til. 189 kroner er ikke så ille, men smaken forsvarer ikke prisen.

Det samme gjelder neste rett. Er du klar? 349 kroner for to kamskjell. Det er forståelig at restaurantene er blitt dyrere, men det får være grenser. De har skåret kamskjellet i to deler, kanskje så folk tror de får to hver, men dette holder ikke. Her er dominerende, sprø jordskokkchips og noen spirer i en tam limesmørsaus. Det smaker hverken lime eller smør. Nok en rett hvor det asiatiske ikke kommer frem i smaksbildet.

Vi prøver også to av restaurantens spesialiteter. Her er kvaliteten høyere. Helstekt gårdskylling koster stive 349 kroner, men her er det mye mat. Skinnet er ikke sprøtt, men i denne retten kjenner vi i det minste noen asiatiske smaker.

De høyeste bitene er noe tørre, de minste er saftige og smaker godt. Kombinert med en syrlig og sprø salat er dette kveldens beste rett så langt.

Mange av gjestene i kveld er yngre, feststemte vennegjenger, noen få familier og dresskledde businessfolk. Servicen er ikke dårlig, men langt fra god.

Igjen lar vi oss irritere av at vinen står på et bord langt unna vårt. Det er helt greit hvis servitørene følger opp og heller i glass, men det gjør de ikke. Eneste lyspunkt er den hyggelige servitøren som lyser opp når jeg bestiller Gaia Assyrtiko fra Hellas. Han er fra Rhodos og synes valget er glimrende.

Et annet lyspunkt er risotto med hummer. 279 kroner er ikke så ille, men retten kommer ikke med mer enn fire knøttsmå biter av hummer. Likevel liker jeg godt komboen av det kalde og det varme. Her er det mye god smak av søtlig mango og lett løkpunch fra purren. En mettende og spennende rett.

Vi avslutter kvelden med biff og spareribs. Indrefileten er saftig og mør med en forsiktig grillsmak, men jeg synes smaken drukner i en litt rar soyabasert kraft med en del sødme i seg. Vi smaker lite av kjøttet. Og hvorfor kalle det «spicy indrefilet» når det ikke er et snev av noe sterkt i retten?

Jeg synes de er litt feige på kjøkkenet. Her skal man please folk uten å dra på for mye.

Grillede spareribs med hoisin, syltet daikon og gresskar smaker spareribs med veldig søt saus. Kjøttet ramler av beinet, men tenderer mot det tørre. Heldigvis er det mye saus til, og det hjelper. Strimler med småskarp daikon og søtlig gresskar er fint tilbehør, og denne retten er faktisk småsterk.

Hanami byr fortsatt på en del god mat i fancy omgivelser, men kvaliteten på enkelte retter og servicen må bli bedre. En måltid langt ifra verdt pengene.