Det er vanskelig å forestille seg i dag, men ved årtusenskiftet hadde mange et like religiøst forhold til sin BlackBerry som mange av oss i dag har til vår iPhone.
Du kunne ikke bare sende sms med den, men også e-post! Men det var noe mer ved BlackBerry.
Den var den første smarttelefonen som ble en farsott. Og alt sammen startet på et småsted med det illevarslende navnet Waterloo i Canada.
Vi har sett historien før: Om hvordan to tilsynelatende håpløse nerder skrur sammen ny teknologi på gutterommet, men vet ikke helt hvordan de skal fortelle verden at den eksisterer. Inn kommer en hensynsløs og visjonær selger som vet hvordan de kan svømme sammen med de andre haiene.
Resten er historie, som det gjerne heter. Filmen tar seg imidlertid uvanlig mange friheter i sin omgang med mytene slik de er gjenfortalt i boken «Losing the Signal».
Før iPhone
Det største avviket fra virkelighetens drama er at det i hovedsak er skildret som en komedie. Vi følger gründerne Mike Lazaridis og Doug Fredin på deres spektakulære vei fra vesle Waterloo til børsen på 1990-tallet.
Nerdene som skulle revolusjonere smarttelefonen og miste hele kongeriket. Foto: Christopher Katsarov Luna
Skal vi tro denne filmen, var selskapet Research in Motion (RIM) en gutteklubb av nerder som stort sett spilte dataspill og siterte filmreplikker. Mike var det teknologiske vidunderbarnet. Hva Doug bidrar med forblir en gåte. Han stresser stort sett rundt med et håpløst pannebånd og en overbevisning om at storkapitalen kommer til å ta rotta på dem.
Det er superselgeren Jim Balsillie som får ting til å skje og snart tar over som Mikes høyre hånd. Sammen revolusjonerer de den håndholdte telefonen. Problemet er at ingen av dem ser ut til å forstå at dette bare er den spede begynnelsen. Da de får høre om planene til oppkomlingen Steve Jobs, avfeier Mike ham som en døgnflue. Touch-skjerm, liksom?
Fri dikting
Alle de som var involvert i utviklingen av BlackBerry, har gitt uttrykk for at de ikke gjenkjenner seg selv i denne historien. Den nevnte Dougs maniske karaktertrekk er ren fiksjon, mens Balsillies råtass-stil er så overdrevet at det blir ren karikatur. Men det er til tider ganske festlig.
Jay Baruchel gir oss et balansert portrett av den typiske introverte nerd som gradvis finner sin stemme som leder. Men filmen tilhører Glenn Howerton i rollen som den ekspansive selgeren, Balsillies, som ikke nekter seg noe. Howerton er nesten ikke til å kjenne igjen fra serien «It’s always sunny in Philadelphia». Hans aggressive stil blir også et uttrykk for en era da vi så framveksten av den nye teknologiens første grenseløse gründere.
Det er slike råskinn Silicon Valley er bygd på - og som komedieserien med samme navn henter mye gull fra. Det er ikke like mye gull som hentes fram her. Men det skinner som sterkest når vi er med på nedturen. Det gjør filmen mer interessant enn de fleste «nerdene tar hevn»-krøniker.
