Årets beste TV-serie er sensasjonelt bra

Stort skuespill forenes med imponerende teknikk når det britiske krimdramaet «Adolescence» forteller årets sterkeste historie. En 13-åring blir arrestert for drapet på en medelev. Gjennom fire episoder følger vi Jamie, familien og politiet. Tragedien brettes ut i fire konsentrerte akter. Dette gjøres ved at alle episodene er filmet i én tagning. Metoden gir serien nærhet, nerve og autentisitet. Serien tar for seg unge menns selvbilde, incels på nett og selvradikalisering som fører til kvinnehat.

To år etter første covid-lockdown kom «Severance» og tok tidsånden på kornet. Serien stilte betimelige spørsmål: Er vår tilværelse som hamstre i et stadig kjappere hjul virkelig verdt det? Første sesong var et enestående, surrealistisk og stilsikkert mareritt. Du får ikke samme opplevelse igjen, men du får en genial utvidelse av universet. Serien fortsetter å være en underfundig og original kritikk av bedrifters ønske om kontroll. Hadde det ikke vært enklere med slaver som ikke maste om lønn, lunsjpauser og god kaffe på kontoret?

Har «Star Wars»-universet godt av å bli utvidet enda mer? Ja. Ikke siden de tre originale filmene har noen oppfølgere og avstikkere klart å berike fortellingen slik «Andor» gjør. Det handler om kappløpet mellom imperiet og opprørerne. Serien har så mye selvsikkerhet og overskudd i historiefortellingen at du kan se tiden som er brukt på hver minste detalj. Historien den forteller, er et levende bevis på at universet fremdeles har mye å melde.

Et krimmysterium er nok en gang motoren i serien, som utmerker seg med et særdeles festlig rollegalleri, snertne replikker, mesterlig skuespill fra solide karakterskuespillere vi har sett før, men ikke alltid husker hvor fra. Serien tilfredsstiller kikkerinstinktet! Her får vi innblikk i den ypperste ferieluksusen som er mulig å kjøpe for penger. Det er bare å lene seg tilbake og se hvordan det går til helvete for rikingene.

For knappe 15 år siden var internett nytt, og unge jenter la ut dagboken sin som blogg. Det er ferden mot en rosa blogg-stjernehimmel serien på underholdende, morsomt og tidvis rørende vis skildrer. Seriens skavanker og kviser males over med glorete sminke og kirurgiske inngrep. Med Sophie Elise som inspirasjonen er historien om Selina Isabell blitt en strålende serie om suksess og skandaler.

Finnes det noe mer oppriktig spennende enn en god legeserie? Neppe. Folk dør. Liv reddes. Store ego kolliderer i diskusjoner på et fagfelt som bokstavelig talt handler om liv og død. «The Pitt» følger akuttmottaket på et sykehus i Pittsburgh gjennom et 15 timers skift. Hver time får én episode. Serien er et knallbra, moderne sykehusdrama. Noah Wyle som Dr. Robby gir serien en indre ro som dens stoiske, sympatiske anker.

Serien balanserer hårfint på grensen mellom seriøs krim, satire og hyllest til sjangeren. Med sin uhøytidelige tone minner serien litt om den svarte komedien «Clue» fra 1985. Åstedet er Det hvite hus under en statsmiddag med en delegasjon fra Australia. Det gir serieskaperen en ypperlig mulighet til å få popstjernen Kylie Minogue til å gjøre en herlig birolle som seg selv. Med en død sjefhovmester, 132 rom og 157 mistenkte er det duket for et lukket-rom-mysterium som trykker på ekspressknappen og setter volumet på maks.

En elektromagnetisk puls slår ut strømmen i Buenos Aires. Et mystisk snøfall dreper alle som kommer i kontakt med det. Serien er basert på tegneserien Héctor Germán Oesterheld og Francisco Solano-López skrev i 1957. Ricardo Darín, en av Argentinas store skuespillere, er godt selskap gjennom det livsfarlige dekket av dødelig snø. Etter hvert som de overlevende begynner å skjønne litt av hva som foregår, blir serien intens, stemningsfull, ganske brutal, men svært nervepirrende og spennende. Serien kaster også et skarpt blikk på maktovertagelse i fascismens navn. Selv om dette er science fiction, er temaet skremmende aktuelt.

I siste sesong finner barnevernspedagogen Pørni et nytt nivå av knuter som skal løses opp. At hun etter fem sesonger i det hele tatt står på hverdagens bein, er en prestasjon. Om selvdiagnostiserende Gen Z-ungdommer trenger et kurs i hva foreldregenerasjonen mener med å stå-opp-om-morran, er dette godt pensum. En av seriens styrker er hvordan den kløktig klarer å samle alle tråder til storslagne finaler.

Hun fikk til slutt prinsen og halve kongeriket. Historien om kampen kongen og dronningen måtte kjempe for å få hverandre er nok velkjent for de fleste i Norge. Ni år skulle gå før de fikk hverandre. Romansen ble skrevet inn i historiebøkene. Nå er den gjenskapt med utsøkte detaljer og dyp andektighet. I form holder serien seg innenfor det klassiske kostymedramaet, og her leverer den varene. Kjærligheten seirer mot alle odds, og serien lyser opp i en mørk verden.

Gjennom fem sesonger var «Le Bureau des Légendes» en av tidenes TV-serier. Trenger verden en amerikansk versjon av en nær perfekt fransk serie? Egentlig ikke. Er det likevel muligheter for mer gåsehud fra universet av hemmeligheter og storpolitikk? Definitivt. Serien spiser seg sterk og slank på proteinene fra «Tinker Tailor Soldier Spy». Den dyrker etterretning som et spill med dødelig utfall, men oppdaterer seg med invasjon i Ukraina og kinesisk innflytelse i Afrika.

Zombie-scenene utvides i del to. Noen av dem er på nivå med det villeste «Game of Thrones» fikk til. I «The Last of Us» smeltes musikk, naturfilming, ryggen-mot-veggen-mentalitet og frådende infiserte sammen til krigsscener av ypperste klasse. Det er stor seriekunst. Serien hviler likevel på den fantastiske dynamikken mellom Joel og Ellie. Serien skildrer på nennsomt vis hvordan båndene mellom dem knyttes, og hvilken rik menneskelighet som kan komme til syne i de mest desperate situasjoner.

Forholder du deg til ChatGPT som om den har følelser? Sier du takk for hjelpen etter at du har spurt den om noe? Jeg gjør det også – bare i tilfelle den en gang våkner i fremtiden og kaller seg Murderbot. I Apples nye komiserie har ChatGPT våknet, og den lurer på hva vi mennesker driver med. Murderbot har nemlig ikke så høye tanker om oss. Den mener mennesker er drittsekker. Apple reklamerer med at serien ikke er for alle. Humoren er snål og herlig nerdete. Du må kanskje være litt nerd for å like denne.

Skal vi tro ny Netflix-serie, er livet som trofékone hardt arbeid. Historien begynner idet Devon (Meghann Fahy) ankommer ferieøya der søsteren Simone (Milly Alcock) jobber for en rik familie. Allerede på fergeturen blir det klart at hun ikke passer inn. Serien blander horror, drama og komedie i en skarp analyse av pengers forførende og blindende makt. «Sirens» er en fornøyelig, nifs og underholdende serie som har flere spennende nyanser enn de vakre kostymene skulle tilsi.

Det er bare å finne frem popcornet og fylle pappbegeret med tam dispensercola. Nå skal Hollywood feire seg selv. Den beste måten filmbyen får til det på? Gjøre hensynsløst narr av seg selv. Der er det mye å ta av. Den elleville satiren «The Studio» forsøker å gi noen hundre heseblesende svar. Stikkordene er ego, idioti, inkompetanse og ambisjoner. De ti episodene er like anstrengende som de er fornøyelige.